hits

FØDSELSHISTORIEN MED OSCAR CASILLAS 05.03.13


For noen uker tilbake så sa Christian litt humoristisk; "er det en dag du kan droppe å føde så er det tirsdag 5 mars mellom 20 og 23, da er det den viktigste forballkampen på evigheter!" 
- "Ha ha nå jinxer du det" sa jeg, mens jeg ikke tenkte noe mer over det. Hva var liksom sjansen for det? 

For en ukes tid siden begynte maseriene. Jeg trodde det nesten var i gang, og hadde jeg vært førstegangsfødende hadde jeg nok vært på sykehuset opptil flere ganger. Det er jo så himla vanskelig å vite når det er ordentlig i gang! Grunnen til at jeg visste at det ikke var fødsel enda er fordi de ikke er vonde nok, OG fordi de ikke var regelmessige.. Dessuten, jeg kunne ikke gå i fødsel. Jeg skulle jo ha planlagt keisersnitt 11 mars, og hadde ikke tatt tak i angsten rundt keisersnittet helt enda. Det tenkte jeg å gjøre sånn ca søndag kveld 10 mars ;-)

Tirsdag 5 mars våknet jeg opp som vanlig, like kvalm og like sliten, men lykkelig over at det hele snart var over. Jeg dro til babyshop sammen med mamma og kjøpte vognposen jeg hadde sett på så lenge, nå manglet bare vogn og bilstol! På vei hjem fra babyshop kjente jeg gjevne tak i magen, igjen. Jeg tenkte selvfølgelig ikke noe særlig over det, fordi dette hadde skjedd så mye den siste uken - annet enn at jeg var lei, og kvalmen ble i tillegg en del verre når takene i magen kom. Ettermiddagen og kvelden kom, vi hadde besøk av lillesøster Celine på 13 år, og straks etter at jentene var i seng så dro Christian inn til Oslo på fotballkveld med gutta. Han spurte ca 10 ganger om det var okey å dra, siden jeg fortsatt hadde vonde maserier. Jeg sa med god tro at han bare kunne dra, veldig uviten om at få timer senere var babyen på utsiden. 

Da Christian var ute av døren og ble takene hakket verre, men fortsatt så jeg bare måtte puste meg lett igjennom. Uten å gjøre så mye ut av det registrerte jeg at de kom regelmessig. Det hadde de igrunn gjort siden kl 15.. Da mamma kom for å hente Celine i 21 tiden overtalte hun meg til å ringe inn til riksen å bare spørre om dette var greit. På riksen sa de at de hadde helt fullt, men jeg kunne komme inn til en rask CTG for å se at babyen hadde det bra. En smule skeptisk så dro vi inn, jeg ville jo egentlig bare gå å sove... 
Celine ble igjen sammen med jentene, og jeg gadd ikke engang ringe Christian for å stresse han under kampen. 

På riksen ble jeg straks satt på en halvtimes CTG registrering som målte regelmessige rier, men dette visste jeg jo. Da de undersøkte meg hadde jeg verken åpning eller avflatet livmorhals. Heller ikke overraskende siden jeg aldri ble "moden" selv med galskapsrier under fødselen til både Maya og Jenny.. Jordmoren ba oss vente mens hun skulle forhøre seg med legen. Jeg sto å pustet meg greit gjennom riene som kom med 7 minutters mellomrom (som er ganske mye egentlig) og prøvde å dra på meg ytterjakken igjen, nå skulle vi jo bare hjem igjen. 

Legen og jordmor kom inn igjen å sa kort og presist at de hadde en operasjonssal ledig, og jeg fikk fem minutter på å kle av meg, sette inn kateter og få på sykehustrøye før de trillet meg bort til operasjonssalen.. Jeg kjente redselen og panikken slo meg hard rett i trynet! Christian var ikke her! Jeg skal ikke ta keisersnitt før om fem dager, og hadde ikke mentalt forberedet meg ferdig! Det marerittet jeg hadde gruet meg for siden keisersnittet meg Jenny sto jeg kun 5 minutter unna, og det UTEN kjærsten min. (Takk og lov så var fortsatt mamma der) 

Jeg ringte gråtende til Christian å fortalte situasjoen. Han trodde selvfølgelig jeg tulla, men da han hørte den gråtkvalte stemmen min så rakk vi nesten ikke si hadet før han var på vei. FLAKS at han kun var rett borti "gata".. Etter at Christian var informert ble jeg beordret av med klær, på med trøya, kateteter og veneflon før de rushet meg avgårde. Jeg smågråt hele tiden, og prøvde å fokusere på å ikke få panikk. 

I det de trillet meg inn på operasjonssalen så tok følelsene overhånd. Jeg kjente på hele meg at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg klarte bare ikke tanken på at de skulle skjære i meg igjen. Tanken på keisersnittet med Jenny. Jeg var brått tre år tilbake. Heldigvis kom det et kjent og veldig kjært ansikt til syne og holdt hånden min. Kjærsten min var på plass! Fantastiske jordmoren min og anestestilegen var også så trygge og omsorgsfulle at de fikk satt spinalbedøvelsen (den nålen i ryggen) og alt som skulle "preppes". Men jeg skalv, gråt og hadde overhode ingen kontroll på kroppen. En veldig veldig rar opplevelse, jeg følte meg ikke som meg selv, jeg har jo vanligvis veldig kontroll på både følelser og kropp!? 

Få minutter etter at spinalbedøvelsen var satt kjente jeg legens hender på magen, da rablet det helt for meg. Panikkangsten tok helt overhånd. Jeg kjente fortsatt at de småkløp og testet bedøvelsen, men jeg klarte ikke forstå om det var fordi jeg var redd det skulle bli som forrige gang, eller fordi det faktisk stemte.. 2 minutter gikk og jeg var sikker, jeg kjente for mye! De undersøkte ekstra nøye og fastslo at jeg måtte sove! Nå! Da ble jeg både lettet og vanvittig redd. Grunnen til at jeg ikke ville ha narkose i utgangspunktet er fordi jeg vil ha kontoll på babyen. Gråter den når den kommer ut. Er den frisk? Jeg må vite straks de vet. Det kan ikke skje når jeg ligger i dyp narkose. Lettelsen kom fordi jeg skjønte at jeg aldri ville klare at de opererte meg uten å tro jeg skulle dø. Hvis jeg følte så sinnsyk panikk før de i det hele tatt hadde begynt, hvordan skulle resten bli? 

Jeg våknet opp på intensiven og gråt.. Igjen.. Hvor var babyen min. Klokken viste mye mer enn da jeg sovnet, faktisk en hel time mer. Hva hadde skjedd, og hvor var alle? Da jeg kjapt fikk vite at han var helt perfekt, veide hele 3150g og hadde full pott på appgarskåren var det som om hele verden reiste seg igjen.  Jeg hulket og gråt av lettelse og endelig fikk jeg ro i kroppen. Den halvtimen å vente til jeg fikk møte han overlevde jeg, han var jo frisk!! Vi hadde overlevd begge to! 

Det første møtet da Christian, mamma, den fantastiske jordmoren min og den lille perfekte skapningen kom inn i rommet var magisk. For en lykkefølelse! Endelig! Endelig var vi ferdige!!
De neste timene og dagene har vært herlige. Jeg er helt rolig og har ingen triste følelser for noe som helst. Jeg har fått vite at grunnen til at det gikk i kjappeste laget var den tynne livmorveggen min, og en del andre hastekeisersnitt som sto i kø. Det er klart jeg må føde når det er flest fødende, OG gutten min har EN frikveld med bare gutta på evigheter ;-) Ingen fødsel her i huset uten en dose dramatikk nei!

Nå skal familien bare nytes, vi legger et uendelig langt svangerskap bak oss. Christian som har vært mer eller mindre alenepappa i 7 mnd, og jeg som har kastet opp hver dag og innlagt over 10 ganger.Nå er han ute, og han er helt perfekt. Alt det tunge er kanskje ikke glemt, men så verdt det. Lille elsklingen. Vi sitter her med 3 friske barn. Noen ganger er verden bare vakker!

Repost // Skrevet 10 mars 2013

4 kommentarer

Jeg håper du får en kjempe fin torsdagskveld! Det fortjener du :-)

åh for en herlig historie!! så bra alt var bra, trur jeg hadde reageert som deg ang. angsten og narkosen, men det gikk bra til slutt:)

Åååh for en utrolig nydelig bebis!! :)

Åh, sitter her med frysninger! Husker jo hvor tøft du hadde det mens du gikk gravid, syns du stadig postet bilder av at du var på sykehuse =/

Ingenting er vel verdt det enn en perfekt liten sønn :)

Skriv en ny kommentar