hits

Baby & barn - tanker

Denne burde alle barnehager ha

Christian og OC var på Ekeberg besøksgård og hilste på alle dyrene, mens jentene og jeg var på turntrening i går.
Plutselig tikker det inn en melding med dette bildet: 

Altså! Dette er så bra!

Det må være noe ALLE barnehager burde kopiere! Den traff meg rett i hjertet, og jeg kjenner jeg skammer meg over de gangene jeg har tatt telefonen i barnehagen. Jeg går sjeldent inn døren i barnehagen mens jeg snakker i telefon, den samtalen avslutter jeg på utsiden. Men hvis telefonen ringer mens barna kler på seg og gjør seg klare til å dra hjem, da hender det jeg tar den.. Selvfølgelig i god tro om at jeg kun skal ta imot en kort beskjed, men vi vet vel alle hvor fort 15 sekunder blir til 4 minutter. Jeg ser at datteren min tilsynelatende ikke bryr seg om at jeg prater, også fortsetter jeg litt til. Vips så har vi gått ut av barnehagen, jeg med telefonen på øret. Eller i hånda.. Må bare sjekke en mail, blogg eller en snap. Det skjer altfor ofte. Og det er IKKE greit.

Jeg sier det igjen, denne traff meg rett i hjertet. Kjære alle foreldre. Ta til dere denne beskjeden. Skru av lyden og legg mobilen i lomma. 

Kjære alle barnehager, er dette noe å henge opp? Jeg vil tro dere ser eksempler som jeg beskrev ovenfor hver eneste dag.

Heia Ekeberg idrettsbarnehage, denne var fin!

Hva tenker dere, hender det at dere ser på mobilen mens dere henter / leverer i barnehagen?

Fjern mamma

Noen uker tilbake, da vi oppdaget at OC hadde en kraftig ørebetennelse og hadde gått med det i over 1 uke (...) forsøkte jeg å kjøpe meg fri fra dårlig samvittighet. Rett og slett. Etter legetimen og henting av antibiotika på apoteket så åpnet jeg den døren.. "OC, har du lyst til å gå til lekebutikken og få en liten premie av mamma fordi du er så flink til å ta medisin - les: skal bli så flink til å ta medisin. Eller faktisk: fordi mamma har så dårlig samvittighet fordi hun ikke tok deg med til legen før?"

Uansett grunn så svarte han selvfølgelig JA. Lekebutikken er jo en slager, og vi henger ikke akkurat der hver uke. 

Da vi kom inn i lekebutikken satte jeg full kurs mot LEGO og BRIO tog avdelingen.  Jeg trodde han var hakk i hel, han er jo vel så fan av både lego og brio togbane som jeg, men neida. Han forsvant. Jeg hørte han prate i lykkerus bak noen hyller og tenkte at han hadde funnet CARS eller DUSTY hyllene.

Men den gang ei! Han hadde funnet.. Hold for it... SPIDERMAN! 

Dette er kanskje ikke overraskende for dere med gutter, men dette er nytt for meg! Dessuten, spiderman + 3 år gammel = er det greit? 

At min treåring har blitt så fan av spiderman har gått meg hus forbi... Etter mye tankespinn så endte OC opp med en liten spiderman figur. Jeg sa faktisk til mannen bak kassen : "hvordan den lille søte gutten min vet hvem spiderman er det er uforståelig, det må komme fra de store barna i barnehagen.."

Mannen bak kassen bare smilte høflig, og da skjønte jeg det. Den har han hørt før. 

Det gikk noen uker og OC lekte mye med spiderman. Han fikk sove i sengen og bli med i sekken til barnehagen. Jeg tenkte ikke noe mer over det, helt til Jenny og Maya roper fra TV-stuen en sen ettermiddag: 

"OC, nå begynner favorittprogrammet ditt, SPIDERMAN!"

OC kastet fra seg fotballen og løp det raskeste de små bena kunne bære han til sofaen. Jeg stusset over situasjonen, spiderman er vel ikke for så små gutter? Og favorittprogram? Jeg satt meg sammen med barna og så en episode.. Dette var vel ikke akkurat passende for en liten tass på 3 år? Etter litt diskusjon byttet vi kanal til "Mikkes klubbhus". 

I går hentet jeg OC i barnehagen, og da vi kom hjem var det ingen hjemme. Christian var fortsatt på jobb og jentene på turntrening. Jeg så mitt snitt til litt ettermiddagsblogging før middag, og spurte OC om vi skulle se på barneTV sammen. Sammen i sofaen foran TVén, men jeg med mac på fanget. 

Jeg setter på NRKsuper før jeg stuper ned i bilderedigering og blogg. 
Etter 10 minutter oppfatter jeg hva "vi" ser på.. SPIDERMAN. Of course! Mitt i beste barneTV tid, 16.30.. 

Jeg tittet ned på OC som satt lykkelig ved siden av meg. Han så opp på meg og sa: "Mamma, nååå kan jeg se på spiderman". Jeg bare: "Ehh, ja.." Samtidig som jeg skjønte hvordan det har seg at spiderman er favorittprogrammet.... 

Det er godt jeg har litt å gå på. Barna mine får masse kjærleik og oppmerksomhet. Litt spiderman kan vel knapt skade... (Velger å ikke sette spørsmålstegn etter den setningen ;-))

"Stikker inn jeg mamma, spiderman begynner nå"

Spiderman!!

 

Opptatt av design?

Gutten min på tre år ser mange vesker om dagen. Det starter med veskene som ligger her hjemme. Mine vesker, store og små, flest svarte. Søstrene sine vesker i alle former og fasonger, noen hjerteformet, en Justin Bieber og noen fra utlandet som bestefar han gitt til de. 

Veskene som kommer på besøk ukentlig er også mange. Tante Dinne på 16 som har et titalls vesker, eller venninnene mine som kommer innom. Alle legger de fra seg veskene på kjøkkenet, godt synelig for OC. 

Når vi går ut av døren så møter han alle veskene på veien til barnehagen, eller butikken. Eller hvor enn vi farter.

Det finnes overalt, og jeg har aldri, ikke en gang hørt han kommentere det. 

Inntil i går. 

Vi skulle på sjekk hos ørelegen hans på morgenkvisten. Klokken viste 09.00 da vi ankom legesenteret. Vi sitter på venteværelse, jeg i stolen og han i sofaen ved siden av. Han spiller puslespill på mobilen min. 

Venterommet er fullt av gamle og unge mennesker, og ingen prater.

Inn døren kommer det en dame. En dame på rundt 40 år, helt vanlig i utseende. Hun har med seg en veske som hun setter ved siden av seg på venterommet. 

Etter få sekunder bryter OC ut.

"MAMMAAAA, er det en VESKE?"

Jeg ser opp fra bladet jeg leser og titter rundt i rommet. Han peker mot damen med vesken, og jeg skjønner hvilken veske han sikter til. 

En helt vanlig veske (tilsynelatende for folk flest som ikke bryr seg om design) en Celine veske. JEG vet jo at det er en meget spesiell og fin veske, men det har jeg aldri fortalt sønnen min på tre år, for å si det sånn. 

Riktig nok er det en spesiell farge på den, men begge jentene mine har samme farge på enkelte vesker hjemme. 

Allikevel så ser han denne vesken, og spør om en veske for første gang i livet sitt.

Damen med vesker ser opp og ler. Jeg blir litt flau fordi sønnen min påpeker akkurat den vesken, og ikke de andre 7 veskene som også er i rommet, foran alle disse menneskene. Hva tenker de nå?

Når jeg blir flau så blir jeg alltid veldig mye, og sier høyt og litt harry; 

"Jaggu er det en veske gutten min, det skal jeg love deg"

Damen med vesken ler igjen, og smiler til oss. Menneskene som sitter rundt fniser stille. 

OC avslutter med, "Mamma, den er fin.... Og spiderman er fin..."

Jeg bare nikker. 

Hva skjedde der? Han har et godt øye hvertfall! Bedre enn mammaen sin som ikke kan skille mellom skikkelig design og HM. Neida.. Joda ;-)

 

Er du en nei-mamma, eller ja?

Har dere tenkt på det noen gang? 

Er dere en ja-mamma / pappa, eller blir det ofte nei - uten noen god grunn? 

Jeg tror vi foreldre har veldig lett for å si nei nemlig. 

- "Kan jeg gå ut å sykle?"
- "Nei, vi skal spise middag om tjue minutter"

Og så? La nå det barnet gå ut og sykle i tjue minutter davel. Tjue minutter er lenge for en barn!

- "Kan Ida være med meg hjem i dag?"
- "Nei, det passer ikke i dag" 

Hvis det faktisk ikke passer så er det en helt annen sak, men hvis man sier nei for å slippe å ringe etter en annen foreldre å spørre, eller fordi det ikke passer inn i planene du har i hodet ditt, hva med å si ja istedet? Det betyr jo så mye for barna!

Jeg husker fra jeg var liten at hvis det var mulig så skulle jeg si ja. Jeg skulle hvertfall si ja mye mer enn jeg sa nei. I perioder kan jeg bli dratt inn i dårlige tider, og plutselig "våkner" jeg og merker at det eneste som kommer ut av munnen min er nei. Nei til ting som har noe for seg å si nei til... 

"Nei, du kan ikke tegne nå, jeg har nettopp ryddet."  Hva med å si ja, men da må vedkommende rydde opp selv? 

Da slår jeg meg selv i bakhodet og minner meg på den lille jenta som tenkte at hun aldri skal si nei bare for å si nei. 

Det gjør så mye for de du lever med, hvis du velger å være et ja-menneske, i stedet for nei fordi det er det enkleste for deg selv. 

Dessuten, vil vi at barna våre skal vokse opp som positive, og lære at ting kan gjennomføres selv om det ikke er planlagt ned til grunne så må vi starte med oss selv. Våre barn blir som oss i stor grad. 

Det er viktig å ikke alltid få ja, det er en del av livet. Men hverdagslige ting som betyr mer for barna enn det gjør for oss, hvorfor si nei når du kan si ja? 

"Kan Amanda sove her i helgen?"
"Ja, det kan hun. Men da må dere vise meg at dere hører på meg, og sove dere når jeg sier det er natta. Hvis dere ikke gjør det så blir det lenge mellom hver gang, for da blir det slitsomt for oss andre hvis dere holder oss våkne."

Og da holder jeg det jeg sier. Det vet mine barn, og derfor har vi overnattingsgjester hvertfall annen hver helg, og det går 9 av 10 ganger veldig bra. De vet at det lønner seg å høre etter, da får de mer frihet og jeg sier ofte ja. 

Vi er bare mennesker, og jeg vet selv at i slitsomme perioder så er det mye lettere å si nei enn ja. Det er greit, de overlever det. Men, og det er et stort men, da kan det være fint å ta seg selv litt i nakken og tenke etter. Sier jeg nei av en grunn nå, eller fordi det er lettere enn å si ja? 

Hvordan skal det gå med den neste generasjonen?

Jeg har vært litt ute av blogg Norge de siste dagene. Verken tittet innom blogg.no eller andres blogger. I ettermiddag tok jeg en liten titt før middag. Nå er middagen utsatt, jeg sitter her enda - 2 timer senere.. Med klump i magen.. 

Jeg er et forbilde for mine to jenter. Om kort tid begynner de å søke etter andre forbilder, ikke bare tantene, trenere eller de som jobber i barnehagen - men offentlige personer. Bloggere, kjendiser og artister. Dette har aldri skremt meg tidligere, jeg har alltid ment at så lenge vi er bevisste og oppdrar selvsikre barn med god selvfølelse kan det være det samme hva som skjer rundt de. Jeg mener det fortsatt, det er vår jobb, men jeg begynner å innse at det er en forbanna vanskelig jobb. For hvordan skal vi sloss mot det naturlige når de ser det unaturlige og "perfekte" over alt? 

Grunnen til disse tankene er innlegget Kristin la ut på bloggen sin. Kristin: Hvis du har mulighet så vil jeg gjerne leie deg inn til mine døtres 14 års dag? Eller burde jeg kanskje si 12 eller til og med 10? Så du kan fortelle de det du fortalte i denne videobloggen. TAKK for dine sterke ord, det fikk mine øyne opp, mer enn noen sinne. 

Jeg skjønner at jeg må step up my game. I takt med bloggere som legger ut innlegg om plastisk operasjoner må vi vise hvor naturlig en kropp skal være. Det er ikke rom for å være sjenert. Mine barn SKAL få se en naturlig kropp, ikke en kropp som vises på skjermen med unaturlig store lepper, spretne pupper og rumpe. Men pupper som har ammet 3 barn, en kropp som ikke er så fast i fisken - med mindre jeg har gjort en innsats på trening, noe som fører til en naturlig fast fisk. IKKE noe som kommer av en operasjon. 

Dette har blitt skremmende naturlig, og bloggere har så stort makt. Det skjærer inne i meg ved tanken på at barna våre skal tro at deres vakre naturlige utseende ikke er bra nok. Kanskje basert usikre unge jenter som skriver om sitt unaturlige utseende. Vi har så mange sunne hjelpemidler som sunn og frisk mat, og aktiv hverdag - og dette er nok!! 

Jeg blir trist når jeg leser om disse unge jentene som legger seg under kniven. Det er snakk om jenter som knapt er ferdig med tenårene. Men jeg kan ikke tenke på disse, jeg må tenke på alle barna som kommer etter.. Vi må sloss mot dette! Det er den neste generasjonen det er snakk om.. Våre barn! Beskytte, oppmuntre og være gode rollemodeller! 

Jeg skal jobbe så hardt for dette. Hver dag. Barna våre skal elske seg selv, for den er - både på utsiden og innsiden. 

 

Førskolebarnet

God morgen!

Omsider er husets førskolefrøken klar for barnehagen igjen. Det blir godt for både stor og liten med litt luft under vingene. 

Søteste tøflene. Jen har en greie for koseplagg.. Tøflene er fra HM i spania, og nattkjolen er min gamle.. En god gammeldags variant med blondekant og lengde til anklene. Den har egentlig blitt brukt til Lucia, men Jenny ble bergtatt og ville bruke den som nattkjole. 


Det skjer så mye med henne om dagen. Løse tenner, interessen for bokstaver og tall, store tanker og mye følelser. Dette med bokstaver og tall kom så brått.. Hun har ikke hatt like stor interesse som storesøster og jeg har tatt meg selv litt i nakken, det er ikke noe som skal presses på - spesielt ikke FØR skolestart. 

Like før jul kom interessen i full fart og det går ikke en dag uten at hun spør hvilken bokstav dette er, hva klokken er eller hvordan de ulike navnene i familien skrives. 

Jeg tenker som så, hvis det finnes andre der ute som tenker på om barnet sitt bruker for lite tid / liten interesse på skoleting før skolestart, stress ikke. Plutselig kommer det.. Eller så gjør det ikke det. Men da er det fint de skal begynne på skolen, det er jo der de faktisk skal lære. 

Det eneste vi kan gjøre er å oppmuntre hvis de viser interesse, og snakke pent om skolen. Det er en stoor overgang for mange..  

Nå skal jeg sende denne førskolejenta i barnehagen. Kun 5 måneder igjen før sommerferie, og vips er det skolestart. 


// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

Dette ville mine barn brukt lotto-penger på

Jeg leste den morsomme artikkelen på om hva barn ville brukt Lotto-penger på, og ble nysgjerrig på hva mine egne ville gjort. Jeg har spurt pent om jeg kan fortelle det videre, so here goes: 

Hvis du hadde vunnet masse penger i Lotto. Sånn skikkelig skikkelig masse, hva ville du gjort da?

Jenny 6 år:

Jen: Hva er Lotto?

Meg: Det er et spill hele Norge kan spille, der man kan vinne myyye penger. Man kan faktisk vinne så mye at man har penger resten av livet. 

Jen: Okei, vent litt.. (Reiser seg opp av sofaen, setter filmen på pause og løper ivrig bort til meg)
Du vet den ponnien som er på jobben til pappa, eller ikke i butikken men lekebutikken ved siden av. Den hadde jeg kjøpt, for den er veldig dyr. Også hadde jeg kjøpt... Du sier sikkert nei, men et dyr. 

Meg:  Hva slags dyr da? 

Jen: En pusekatt... Den siste tingen jeg hadde kjøpt er en hytte.

Meg: Å mener du det? Hytte til oss på fjellet?

Jen: Eh nei, det sparer jo dere til. Jeg hadde kjøpt en hytte til bamsene mine. 

OC 2,5 år:

OC: Ost.

Meg: *Ler meg skakk*

Maya 8 år:

Mays: Hva svarte Jenny?

Meg: Si det først du, så skal jeg fortelle hva Jenny svarte..

Mays: Okei, nummer en.. Jeg vet dette er ganske sprøtt assa, men en hund. Eller en katt da, det er det samme. Så to, maaaassssssee godteri. Og til sist ville jeg brukt resten til sparepenger. Og ja, den hunden skulle vært en liten valp assa. 


// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

 

Det kan være farlig, og det må vi lære barna våre

Jeg hadde egentlig et annet innlegg planlagt for i kveld, men dette kan ikke vente.

I skrivende stund raste det ned haugevis av snø fra naboens tak.. Det har rast fra takene i hele dag.

I går kveld fikk jeg meg en skikkelig støkk. Jeg gikk til skolen for å hente Maya på turntrening. I det jeg går inn bakdøren inn til hallen så kommer tilsynsvakten ut, og stopper meg. Han ber meg gå til siden. Han skal fjerne en istapp. 

Jeg ser opp, mange meter rett opp i været og ser den lengste og største istappen jeg noen gang har sett. Den ser blytung ut. Det knyter seg i magen, vel vitende om alle de barna som har gått inn og ut her i dag. 

Bilde: google.

Istappen fjernes, men den burde vært fjernet lenge før i går kveld. Dette var på baksiden av skolen og døren blir lite brukt på dagtid (så vidt jeg vet), mest på kveldstid når barna skal rett i gymsalen på ettermiddagsaktiviteter. Mange mange barn som skal på håndball, turn, fotball, osv.

Det får meg til å rope ut om to ting:

Ser man store truende istapper fra bygninger på vei til jobb, på skoler, barnehager eller hus - si ifra. Ikke ta sjans på at de som har ansvaret har sett det. 

Nummer to. Lær barna til å se opp for istapper! Bokstavelig talt. Jeg tror det aldri har vært i tankene til mine barn å se seg for før de går inn en dør, eller leker ute. Istapper, det kan jo umulig være farlig.. Nå har jeg printet inn i hodet til jentene mine hvor farlig det kan være.  Ta alltid en ekstra titt opp! Det tar et sekund å se seg for, spesielt i disse dager der det plutselig har blitt mildt..  

Vi husker vel alle den grusomme tragedien om Robin som fikk en istapp i hodet, i 2010. 

Og den 10 år gamle jenta som nylig døde etter lek i snøen. Dette var ikke noe snøras fra tak, men en snøhule som kollapset. Lignende ulykke kan like gjerne skje hvis det raser mye snø fra takene. 

Hjertet mitt gråter for denne jenta sin familie.

Det er ikke alt vi kan beskytte de mt, men noen fornuftige grep som dette kan redde liv. Vi har ingen å miste!

Lik og del gjerne videre. Dette må vi minne hverandre på. Selv hadde jeg ikke i tankene å se opp før tilsynsvakten viste meg hva jeg sto rett under.

Jeg er skyldig..

Skyldig i å kjefte på barna mine.. 

Jeg kan gå ut av min egen kropp, høre meg selv kjefte.. Jeg kjefter og sier ting jeg VET ikke har noen hensikt. Bare fordi jeg blir så irritert og forbanna. 

Jeg kan til og med kjefte fordi barna mine kjefter på hverandre. Det får de til å slutte der å dra, men løser det problemet? Hver gang det skjer så kjenner jeg en liten klump i magen. Jeg vet det ikke er greit.. De slutter å diskutere for å slippe å høre meg.. 

Det værste er hvis Christian og jeg diskuterer og de oppfatter det som krangling, sier de gjerne - dere må ikke krangle da.. Og hva svarer jeg da? Vi krangler ikke, vi diskuterer.. 

Når barna diskuterer, og jeg er sliten i hodet så er det plutselig ikke greit. Siden jeg har "makten" fordi jeg er voksen og deres mamma så utnytter jeg det. Det blir stille, men på helt feil grunnlag. 

Etter å ha lest denne artikkelen så satt det en støkk i meg. "Dette er den vanligste feilen foreldre gjør med kranglete barn"

I gode perioder så er jeg flink. Pedagogisk. Ser an situasjonen for når de finne ut av ting selv, og når jeg skal bryte inn. Men da på en god måte. Ikke ved hjelp av høy røst og kjeft. 

I slitsomme perioder så glipper det.. Enten etter en lang ferie, sykdom eller når jeg er plaget av egne smerter. Da kan det gå ut over barna. 

Noen ganger bare klikker det... 

Jeg husker da jeg vokste opp så kalte vi det "desping". At mamma despa liksom. Da bikka det helt. Søsteren min og jeg hadde sikkert kranglet i en time i bilen før det skjedde.. Men jeg husker at jeg tenkte at det ikke hjalp på ekte. Vi ble stille men fordi vi ikke ville at hun skulle bli så sint. Det løste ikke situasjonen, og jeg var fortsatt irritert i kroppen.

Nå sitter jeg i hennes sko, og blir stadig overrasket over å gjøre ting jeg lovet meg selv å ikke gjøre. Er ikke det typisk? Vi tar etter våre foreldre, på godt og på vondt. Det er vanskelig å bryte ut av mønstre fra vår egen oppdragelse. Men det er mulig. Ved å bevisstgjøre. Tenke gjennom og være bevisste. Ta bevisste valg over hvilke egenskaper man ønsker å vidreføre og hvilke man ikke ønsker. Da er det godt med en partner som kan gi deg en prikk på skulderen, et tegn på at nå faller du tilbake til gamle vaner. 

Det er det jeg pleier å gjøre når det kreves ekstra mye å være mamma, og jeg ikke henger helt med. 

Jeg tror ikke på alle artikkelene som stadig blir publisert. Fri oppdragelse er ikke noe for meg. Ofte føler jeg meg litt gammeldags. Men jeg tror på at ren kjefting kan bidra til å ødelegge selvfølelse og selvtillit. 

I dagens samfunn skal vi gjøre vårt beste på alle områder, og da er det lett å miste fatningen. Vi er bare mennesker. 
Men er det noe jeg skal henge meg opp i når det gjelder barna mine (det er forsåvidt mye, men denne er viktig) så er det hvordan jeg snakker til de. Jeg ønsker at de skal ha det bra med seg selv. I tillegg skal de vite hvordan de snakker til andre i vanskelige situasjoner. 

Jeg er ingen perfekt foreldre, men jeg jobber selvfølgelig med å bli den beste utgaven jeg kan være. Derfor blir det en note to self: 

Å klikke en gang i blant er menneskelig.
MEN, når jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp og jeg får lyst til å både kjefte og skrike uhemmet - gå inn på badet, tell til 20 og ta det deretter. Virker ikke det, tell til 40. Virker ikke det... Gå på soverommet, lukk døren og skrik i puta. DET hjelper.

Jeg vil legge til på slutten at å snakke direkte/strengt og tydelig til barna er viktig. Men det er en forskjell på utkjefting ved hver situasjon.

Hadde vi likt å bli snakket til på samme måte? 
Det hadde ikke jeg. Jeg hadde følt meg liten.

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 



IKKE SKAP UTAKKNEMLIGE BARN

Jentene våre har bursdag i januar. Desember er det kalender (vårt valg) og julaften er det en overflod av gaver. Knappe to og tre uker senere er det bursdags bonanza, først med barnebursdag, familiebursdag og kanskje familiebursdag nummer 2. Hvordan i all verden får vi barna til å sette pris på dette? 
To hele måneder kun med sus og dus, forventinger og gaver. De må jo bli nummene og utakknemlige, og havne i en transe der kun gaver står i fokus. Det ville ikke vært rart om det var sånn. 

Men det ville vært ødeleggende, og lite trivlig. 

Vi tenkte ikke stort over dette de første leveårene til jentene. Men da de fylte 3 og 5 år eksploderte det. Etter uker med "fest" var de irritable og utakknemlige, og det var selvfølgelig ikke deres feil. Det var vår. 

Da jeg leste artikkelen "Hvordan få takknemlige barn" på familieverden i går kveld kjente jeg straks at her har jeg noe å komme med.

Om barna våre er takknemlige for alle julegavene er ingen tilfeldighet, det er noe vi har fokus på! Og ikke bare i desember, da er det for sent, spør du meg. 

Vi har fokus på dette hele året. 

F.eks:

Min datter ønsker seg seng til jul. Hun flyttet inn på nytt rom til bursdagen hennes i fjor (snart 1 år siden) og da ble sengen hennes værende igjen. Min mellomste arvet sengen, og min yngste arvet sengen hennes igjen. Vi var i manko på en seng. Siden da har hun ligget på en madrass på gulvet. Ingen vond madrass, så hun lider ingen nød over hodet, men det er fint med en ordentlig seng. Planen var å kjøpe en så fort som mulig. 

Ukene gikk, og plutselig nærmet vi oss sommerferien. Hun var fortsatt uten seng, og siden hun ikke savnet det voldsomt eller spurte så forsvant det i glemmeboken. 

Etter sommeren kom spørsmålet om seng. Hun ønsket seg en med skuffer. Det første jeg gjorde var å kaste meg over finn. Selvfølgelig skal datteren min få seng, stakkars liten. Sovet på en madrass på gulvet siden januar.. Det stakk i hjertet av dårlig samvittighet. 

Mens jeg hadde både finn.no, ellos, ikea og andre møbelforretninger oppe så tok jeg meg i det. Dette er en gyllen mulighet for å få frem takknemlighet. 

Vi fortalte datteren vår at hun kunne ønske seg seng til jul. Man skulle tro hun ville syntes det var "urettferdig" for seng er jo noe man skal ha, men nei. Hun sa seg enig (skjønte nok at dette var muligheten for å få seng), og siden har hun ønsket seg seng til jul. 

I et svakt øyeblikk fikk jeg dårlig samvittighet da jeg så madrassen på gulvet som hadde sklidd ut fra veggen, og dynen som alltid faller i mellom. Jeg spurte henne hva slags seng hun ønsket seg. Hun svarte at det fikk være opp til nissen, slik at det blir en overraskelse til jul - også blunket hun lurt til meg. 
Jeg kjente jeg ble så stolt. Av henne og av oss. Hun er så heldig, hun har alt hun kan ønske seg i verden, også klarer vi å få frem takknemlighet over en seng. Hun ønsker seg virkelig en seng, og hvis julenissen er så gavmild og legger en seng under treet i år, vet jeg at min datter ikke tar det som en selvfølge. 

Min andre datter ønsker seg ski (og Frost ting... ) Det har hun gjort siden juleferien i fjor. Skiene hennes sklir dårlig, og er litt korte. Hun merker det når hele familien går på ski sammen, og sklir forbi. Jeg syntes synd på henne, da hun gråt av frustrasjon, men igjen - en fin mulighet til å lære at man ikke kan få alt med engang. (Jeg kunne jo solgt hennes ski, og kjøpt noen andre brukt, men det handler ikke om penger akkurat her) Vi fortalte henne at det kunne hun ønske seg. Da vi var på fjellet i påskeferien var det bestemt. Hun skulle ønske seg ski til jul. Det ønsket har hun stått ved, og hun ønsker seg fortsatt ski til jul. Hun ønsker seg det med stor glede og spenning! At julenissen var på opphørssalg før sommerferien og kjøpte ski til henne vet hun ikke. Tanken på å gi det til henne der og da var selvfølgelig der, men det ville vært en kortvarig glede. Det ville også frarøvet henne gleden ved å virkelig ønske seg noe, over lengere tid. 

Situasjoner som dette skaper takknemlighet på en naturlig måte, mener jeg. 

Å føle takknemlighet er en god og varm følelse, den skal vi ikke frarøve barna våre. Det er vårt ansvar å skape denne følelsen. Hvis man ikke har fokus er jeg redd vi skaper egoistiske og utakknemlige barn, og det er ingen god følelse - for barnet altså. 

For at vi skal få takknemlige barn så har vi fokus på, 

1. Ønsker oss nødvendige og praktiske ting, som seng, nytt ulltøy, sengetøy, osv. Tar barna med på disse ønskene, og skaper situasjoner så de ønsker seg det selv også. 
Hvis ulltightsen får et hull på kneet så trenger jeg ikke løpe ut å kjøpe en ny. Økonomisk gjelder ikke dette alle, men det gjelder mange. 

2. Når behovet for ting kaller, ikke kjøp det med engang. La barna rekke å virkelig ønske seg noe, fordi de trenger det. Så langt de ikke går ute å fryser da ;-)

3. Vær takknemlige selv! Våre barn kopierer vår oppførsel! Vis takknemlighet, og ikke kjøp hva enn du trenger med engang selv. Kanskje vent, og ønsk deg det til jul? Husker du den følelsen av å virkelig ønske deg noe? Jeg tror så mange i dagens samfunn ikke rekker å ønske seg noe. 

4. Når selve julaften kommer, snakk med barna. Fortell hvor heldige vi er, på en fin måte. Ikke en preken, men en fin historie eller noe annet de kan relatere seg til. 

At vi får gale og overivrig barn på julaften er en selvfølge, (de sitter ikke stille med en pakke i 3 timer liksom) men dette er en pekepinn til hvordan vi lager en grunnmur hjemme hos oss. 

God førjulsstid! Bruk tid med barna ♥︎ PS. Lik og del hvis du ønsker deg takknemlige og lykkelige barn til jul ♥︎

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 


I fjor fikk de lillebror til jul.. 


DEN FØLELSEN


Den følelsen.. Når hun leser for deg. Med full innlevelse, selv om hun ikke kan lese enda. Den følelsen når hun bare ser på deg og du får latterkrampe. Når hun later som hun faller om, og om, og om igjen - sikkert 100 ganger, bare fordi du syntes det er så morsomt. 

Den følelsen når hun synger nattasang for deg hver kveld. Når hun alltid er på ditt lag uansett hvor urimelig du er. Lar deg se din favoritt på TV hver dag, selv om hun egentlig syntes det er kjedelig. Den følelsen når hun bærer deg fordi du er sliten, selv om hun er sliten og liten selv. Når hun lar deg leke på rommet sitt selv om hun vet du roter ut alt.. Og når hun lar deg sove i sengen sin, hvilken som helst dag. 

Den følelsen når hun koser på på deg når mammaen eller pappa er streng, eller når hun stjeler en ekstra pepperkake så du kan få to. Når hun tar på seg skylden, selv om det egentlig er din feil.

Den følelsen ved frokostbordet.. Når hun tøyser og dere ler sammen, lenge lenge. 

Den følelsen.. Som bare storesøsken kan gi ❤︎


// Jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

KJÆRE LINNÉA MYHRE.

Kjære Linnéa Myhre. Jeg hyller deg.

Tusen takk for at du tar denne. Selv har jeg to jenter på 5 og 7 år, i full fart mot et forvirret og overinformert samfunn rundt kosthold og trening, som du så fint beskriver det. Jeg er redd og bekymret for alt de skal igjennom, og spesielt dette tema som du så bra skriver i ditt innlegg i aftenposten

Jeg klarer ikke forestille meg hva du har vært igjennom. 10 år med spiseforstyrrelser og psykiatri. Men jeg forstår såpass at dette må være beinhardt.

Derfor setter jeg så inderlig pris på at du belyser dette.. For du har helt rett! 

Bilde: side2

Jeg får klump i magen ved tanken på at mine barn skulle sett det innslaget fra God morgen Norge, der en kjent personlig trener forteller at det er usunt å spise banan. For hvem vet hva barna hadde tenkt i hodet sitt. Uansett hadde den informasjonen lagt seg bak i hodet, og kanskje kommet opp ved en senere anledning når slanking/ vekt og trening kommer poppende opp i hodet. For de tankene kommer, og så vidt jeg vet kommer de bare tidligere og tidligere, helt ned i barneskolealder. 

Det er vårt ansvar å passe på at barna våre har sunne forhold til kosthold og trening, men det er vanvittig vanskelig når all slags informasjon er så tilgjengelig som den er i dag. 

Vi henger med så godt vi kan, så når du Linnéa tar et slag og roper så høyt du kan, klare jeg ikke annet enn å heie på deg!

Takk for at du tar ansvar og drar folket ned på jorda igjen. Og takk for at du tar ansvar for barna mine, for det gjorde du med innlegget ditt. Og jeg fikk meg en støkk. Dette er viktig, og det skal jeg ikke glemme. 

På vegne av meg selv (og garantert en gjeng andre vettskremte foreldre) tusen takk!


// Jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

JEG IRETTESETTER ANDRES BARN

Barnepsykologene mener vi har et felles ansvar for andres barn. Og jeg er selvfølgelig enig. Til en viss grad.

Dette er et vanskelig tema.. Foreldre er de vanskeligste menneskene i hele verden å kommunisere med. Selvfølgelig blir det vanskelig når man skal blande seg i andres barneoppdragelse. 

Mine syn på saken er enkle.. Vi må gripe inn hvis ukjente barn gjør noe farlig, eller ulovlig. Det er vårt ansvar! Når det er kjente barn har vi hakket mer ansvar.

Jeg ser for meg to forskjellige situasjoner: 

1. Jeg er tante til 8 barn. 8 barn i alder av 0 - 8 år. Det sier seg selv at det kan gå en kule varmt i familiemiddager, bursdager og julaften. Jeg er også fast bestemt at mine tantebarn ALLTID skal kunne komme til oss. Om det er mandag ettermiddag klokken halv seks på ettermiddagen og vi egentlig er dauslitne. Hjemmet vårt er alltid åpent, natt og dag. For at vi skal kunne ha det sånn er jeg avhengi av å kunne irettesette barna. De utfordrer, utforsker og er høyt og lavt. Hvis ikke jeg tar del i oppdragelsen når jeg ser ting som ikke er greit, hvordan skal jeg orke å ha gjengen på besøk da? Dette gjelder venner av barna mine også. 

Hvis jeg ser at noen er litt raskt ute med en dytt, sier noe som ikke er hyggelig eller kaster fiskegratengen i veggen - ja da MÅ jeg gripe inn, for det er ikke greit. Selvfølgelig blander jeg meg. Jeg er så glad i de barna og jeg ønsker å ha et nært forhold til de. Det får jeg ikke hvis jeg ikke kan si ifra når noen ikke oppfører seg, eller i verste fall gjør noe som kan skade seg selv eller andre. 

Jeg håper og tror at barna ser på meg som en trygg og omsorgsfull tante, fordi de vet hvor de har meg, og de vet jeg bryr meg. Fordi jeg blander meg, på godt og vondt. 

Dette er en selvfølge i mine øyne, og jeg forventer at de voksne rundt barna mine gjør det samme.

Hvis det ligger noen tvil om at dette er måten å gjøre det på snakker vi sammen, vi voksne. Det kan oppstå situasjoner og ting kan misforståes, i tillegg så kjenner foreldrene barna sine best - derfor er det viktig med åpenhet. 

Jentedrama og dårlig oppførsel når man blir litt eldre er vanskelig. Foreldre kan være både trangsynte og dårlig informerte. Vi tror det beste om våre, og tenker ikke at en sak har flere sider. Hadde min datter kommet hjem og fortalt hun hadde blitt irettesatt av en annen forelder uten å fått fortelle sin side av saken hadde jeg blitt forbannet. Jeg forventer at voksne mennesker tar ansvar og snakker til mine barn hvis de gjør noe som ikke er greit, men da skal de søren meg ha riktig informasjon. Dette burde være en selvfølge, men det er faktisk ikke det. 


Og kjære foreldre; husk forskjellen på å kjefte og irettesette. Det kan være både skummelt og ydmykende å bli kjeftet på, spesielt av en voksen, og det er IKKE greit. 


2. Situasjoner i offentligheten rettet mot fremmede barn kan være mer betent og vanskelige, for hvor går grensen? Her må man trå forsiktig, ting er ikke alltid slik det ser ut som. Min grense går på ulovlig - som mobbing, og farlig. Ser jeg en situasjon som ser ut som erting og mobbing så bryr jeg meg. Selvfølgelig bryr jeg meg.. Jeg stiller spørsmål og ser an situasjonen. Får jeg ikke de svarene jeg ønsker så spør jeg om foreldrenes navn. Vi vet aldri om vi har havnet midt i en alvorlig mobbesak eller en misforståelse, men man tar ikke sjansen og tenker "det er sikkert ingenting". 

Når det gjelder trassanfall på butikken / hjem fra barnehagen så har jeg skjønt litt mer enn da jeg ikke hadde barn! Heldigvis! I stedet for å irritere meg over drittungen som hyler fordi han ikke får sjokolade, gir jeg foreldrene et "stå på" blikk, og ønsker de lykke til! Det har jeg selv fått, og det ga meg styrke! Vi står sammen mot trassen på en måte! "Gi ikke den ungen en sjokolade når kan skriker så stygt, You can do it!"

I en slik situasjon kunne jeg aldri blandet meg. Hva vet jeg om den lille gutten har ørebetennelse og er sint fordi ting ikke går hans vei. Barn skal også få lov til å være sinte, og "trasse". 

Når det er sagt... Jeg var på butikken og var vitne til en datter på ca 9 år som snakket så grusomt stygt til faren sin. Jeg kjente de ikke.. Da faren gikk ut av køen for å hente melk klarte jeg ikke dy meg. Jeg fortalte henne pent at jeg ikke syntes hun pratet hyggelig til faren sin. Jeg er fortsatt usikker på hvor pedagogisk det var. 

Hva tenker dere? Snakker dere til andres barn når dere ser noe som ikke er greit, og hvor går grensen? 

 I care ❤︎


// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

MINE BARN MÅ OPPFØRE SEG 

Hei dere! 

Det er ofte jeg føler meg både streng og gammeldags når jeg er ute blant folk sammen med barna mine. Vi krever at de oppfører seg, og vi jobber mye med hvordan man sitter ved bordet, hvordan vi snakker til andre mennesker og generell folkeskikk. 

Vi får støtt og stadig tilbakemeldinger på at vi er strenge, og kommentarer som "herregud, kan dere ikke bare slappe av litt - det gjør ikke oss noe at barna oppfører seg som villdyr ved bordet" Men problemet er at hvis vi skal slappe av hver gang vi er blant andre folk så tror barna at det plutselig er greit å droppe takk for maten, spise med åpen munn og bruke hendene.

Det er vårt ansvar å oppdra barna til å bli trygge, gode og selvstendige mennesker. Og en del av den jobben er å lære de folkeskikk. Dessuten.. Hvis vi ikke lærer barna folkeskikk ved matbordet, og de spiser som griser - hva vil de føle når andre voksne mennesker ser stygt på de når vi er ute? 
Jeg syntes alltid mine barn er søte med spagetti i hele ansiktet, men det syntes ikke alle andre.. Sånn er det bare. Og det er kanskje trist å skulle bry seg om hva andre tenker, men det er faktisk sånn det er. Folk er ufine, og jeg vil ikke at barna skal få stygge blikk av fremmede ved nabobordet. 

Jeg vil heller at de skal være stolte over å spise fint. Jenny (5 år) kunne spist med kongen. Hun er rå til å spise med kniv og gaffel, and she knows it!

Nå tenker dere kanskje stakkars barn, som blir tvunget til dette. Men den gang ei.. De blir ikke tvunget. Dette har vi jobbet frem ved matbordet fra de var små, og det har få tårer eller sinne, men heller oppmuntring og glede! Vi tenker fort at de er for små, at de ikke klarer. Men de klarer så mye mer enn vi tror!

Det samme gjelder å spise med lukket munn. Man trenger ikke spise så fiskekakene spruter når du er 5 år. Eller gå fra bordet 4 ganger før man faktisk er ferdig å spise opp maten sin. 

Jeg tenker alltid at vi ikke skal undervurdere disse små. Vi må heller være kreative og oppmuntre. 

Noen barn klarer ikke sitte en halvtime ved bordet å spise pent, det forstår jeg. Noen dager er det umulig hjemme hos oss også, men vi har fokus på det og det er ikke et ukjent fenomen. Derfor føler ikke jeg at det er nødvendig med barnefrie soner på resturant, som denne artikkelen på side2 foreslår. 
Fordi jeg har barn som fint klarer å være med på resturant. Blir det for kjedelig å vente på maten så leker vi noe gøy, (stein saks papir, bokstavlekene eller snakker om noe spennende) på forhånd snakker vi om hvordan vi oppfører oss, og det er stort sett en hyggelig opplevelse for både barn, oss.. Og kanskje til og med damen på bordet ved siden av. 

Men.. Skifter man ikke bleie, lar barna hyle og bråke, kaste maten rundt seg og oppføre seg som apekatter som artikkelen tar opp- så kanskje.. 

PS. Hvordan barna oppfører seg, og spiser hos mommo, besse, onkel og tante - det bryr ikke vi oss om. Det er opp det menneskene de sover hos. Der fungerer egne regler! Det er viktig å ha steder der mamma og pappa ikke får med seg alt ;-) 

Klem fra tante Sofie og co. 

HVA SIER VI TIL BARNA?

Etter hver som flere familier våkner i disse morgentimene, vil spørsmålet komme. Hva sier vil til barna om terrorangrepet i Paris? Så nærme, men alikvell i et annet land?

Det er et naturlig instinkt å ville skåne de vi elsker for den grusomme delen av verden. Men kan vi virkelig skåne de?

Jeg tror ikke det. Hendelsene som skjedde i Paris i går kveld vil prege alle i lang tid fremover, og det blir vanskelig å hindre barna i å høre ting på skolen og barnehagen, blant lærere og andre barn. På butikken, trening eller mens mamma og pappa snakker i telefonen..

Derfor tror jeg det er viktig å fortelle barna hva som har skjedd. Selv har jeg barn på 2, 5 og 7 år. De to eldste har vi fortalt hva som har hendt. Et terrorangrep i Paris, byen vi var i sommer. Vi har fortalt hva terrorister er, og at flere mennesker er døde. Han på 2 holder vi utenfor.

Nå er jentene mine forberedt, og jeg vil ikke engste meg for hva de hører på skolen på mandag. Vi kan ha en åpen dialog, og de kan spørre om det de ønsker.

Når spørsmålet om hvorfor sånt skjer, da vet jeg ikke hva jeg skal svare.. Finnes det et godt svar på det?

Dette er virkeligheten, dessverre. Noen ganger er virkeligheten så grusom. Og alt vi kan gjøre for barna våre er å forberede og være tilstedet.
Husk at de er mye mer observante og smarte enn vi tror. Ikke undervurder hva de får med seg.

Når det er sagt så velger jeg å ikke ha nyhetskanalen på 24/7. Plutselig dukker det opp bilder av mennesker dekket av blod, dette er bilder som barna mine ikke trenger på netthinnen.

Alle tanker går til Paris i dag ❤︎

Eksluderende, uten å vite det?

En setning jeg liker svært lite å høre er BESTEVENNER. Når jeg følger til skolen og går forbi jenter som tviholder hender, og forteller alle at de er bestestebestebesteVENNER, da blir jeg litt trist. For hva skjer med den tredje personen som står ved siden av. Det lille mennesket kan ikke unngå å føle seg ekskludert..

Og det er nettopp det ordet "bestevenner" er. Eksluderende. Det forteller at noen er bedre enn andre.

Og her kjære medforeldre er det vi som har ansvaret, ikke barna. Vi må snakke om fordelene ved å ha mange bestevenner, og at ordet ikke er rettet mot en spesiell. Selvfølgelig vil det komme venner som står nærmere enn andre, men som foreldre trenger vi ikke oppfordre barna våre til å holde på kun en person. Det er heller ikke spesielt trygt å ha kun en person som din næreste, for hva skjer hvis denne bestevennen ønsker seg en annen bestevenn?

Barna skal oppleve nok motstand og utfordringer i skoleårene, og mobbing er en sak man SKAL bry seg om, selv om ditt barn ikke blir mobbet. Ved å tone ned begrepet bestevenn i klassene er det litt mindre sjanse for at noen føler seg utenfor. Mobbing kan skje uten at et eneste stygt ord blir sagt.

Jeg mener ikke at det er feil å ha en bestevenn, noen har bedre kjemi enn andre - sånn er det bare. Men fokuset rundt det, og behovet for å formidle det videre.

Og husk: foreldrene skaper vennskap, og vi har mye større makt enn vi tror. Tenk før du prater! Vi er rollemodeller!



NATTÅPNE BARNEHAGER

Hei!

Oslo byråd ønsker kvelds- og nattåpne barnehager! Har dere fått med dere dette? VG har bl.a skrevet et par artikler rundt det.

Mens jeg leser artikler og i kommentarfelt så lurer jeg på hva jeg egentlig mener.. Når jeg leser argumentene MOT nattåpne barnehager så er enig i det. Når jeg leser argumentene FOR så blir jeg enige i det også.. Dette er en vanskelig sak, og jeg kjenner at jeg er takknemlig for at dette ikke er et tilbud vi trenger i min familie.

Men jeg tenker også at verden ikke er svart/hvit. Jeg blir trist av å lese i kommentarfeltet til VG, der de spør "ville du latt barna dine tilbringe natten i barnehagen."
Det er så mange som skriver at de som jobber turnus (det er jo her behovet ligger) aldri burde få barn, eller at man bare kan bytte jobb.

Men det er jo ikke så enkelt? Å få jobb innenfor barnehagetiden er ikke alltid lett, jobbmarkedet er tøft og det er mange om benet.

Og hva skjer med de som jobber turnus i omsorgsyrker? Jeg er så takknemlig for den omsorgsfulle sykepleieren som møtte oss på akuttmottaket klokken tre på natten, da OC var syk. Hun utstrålte en varme og trygghet som bare foreldre kan vise for andre barn (følte jeg) og OC var så rolig i hennes nærvær. Takk og lov for at hun var der! Skal ikke hun få barn fordi hun har den jobben hun har?

Det er mange enslige foreldre der ute, og ikke alle har familie rundt seg som kan steppe inn når man må jobbe natt. Sånn er det bare. Det er ikke gunstig, men det er realiteten!
Vi lever i en annen tid enn tidligere, og før kunne mor/bestemor steppe inn som barnevakt, og bidra, men nå jobber jo alle! Det er sånn det er i dag. Det er ikke rart behovet forandrer seg.

Er dette til det beste for barna? Nei, det tror jeg ikke. Men vi må se på løsninger. Igjen, verden er ikke svart/hvitt og det er ikke så enkelt som at da må man la være å få barn. Det er heller ikke bare å la barnehagedøren stå åpen etter stengetid, slenge inn en voksen og si ja til overnatting. Her kreves det nøye planlegging, makstid, osv osv. Men dette sier seg vel selv?  Det er ikke snakk om et tilbud for foreldre som trenger litt alenetid, eller en tur på byen..

Det blir et helt annet behov i barnehagen. Det må være faste personer, faste sengeplasser, makstid osv. Også er det jo ikke snakk om mange dager i måneden? Hvor mange nattevakter har man i løpet av en måned?

Det er maaaange spørsmål å stille, og det kan hende dette er en dårlig idé og at det aldri skjer. Jeg er ingen barnepsykolog, og jeg lar det være opp til faglærte å vurdere dette, MEN jeg syntes IKKE folk skal lire av seg simple kommentarer som "bare bytt jobb" eller "ikke få barn om du ikke klarer å passe på de". Det blir for firkantet.. Jeg forstår alle som tenker at det ville jeg ALDRI gjort, jeg tenker det selv - men det er ganske enkelt her jeg sitter med min hverdag. Jeg har alikevell respekt for at andre ikke er like heldig.

Bare en tanke jeg ville dele :)

GLEDESTÅRER

Jeg står på toalettet til resturanten, på stranden vi har vært på i to uker. OC skal vaske hendene selv, og tar seg god tid. Jeg venter litt utåmodig mens jeg hører jentene som står på utsiden og tøyser med de som jobber der. Vi har blitt gode venner. Plutselig hører jeg et jubelhyl! Jenny roper "Mammaaaaaaaa" i fryd og begeistring mellom klapping og hojing! Hun kommer løpende inn på toalettet med Maya og to servitriser hakk i hel.

"Tannen er ute!! Min første tann er endeliiig ute!!"

For en lykke for en liten førskolejente! Med gledestårer i øynene sto hun med en liten melketann i hånden, og et stort smil! Hennes første melketann!

Jubelhjul er på sin plass når man har mistet sin første melketann!

I går kveld sovnet hun nærmere midtnatt. Hun lurte på om det var tannfeen, storesøsteren til tannfeen eller moren til tannfeen som kom til å komme. Og ville tannfeen ta med seg tannen? For ikke å snakke om, ville tannfeen legge igjen norske eller spanske penger? Mange spørsmål for en liten femåring.

// De små øyeblikkene som betyr så mye ❤︎

BESKYTT BARNA

Klump i magen. Jeg har en så stor klump i magen bare ved å tenke på alt det grusomme som foregår rundt i verden. Ofte snur meg vekk. Tenker på noe annet. Som mamma til 3 klarer jeg ikke å lese om kidnappingsakene i USA. Barn som forsvinner og aldri blir funnet.. Hvis jeg først leser så klarer jeg ikke la det gå. Jeg leser alt som er, om og om igjen. Sover dårlig om natten, og er tom i hjertet i flere dager.. Så går det over. Jeg går tilbake til min trygge tilværelse, og bestemmer meg for å ikke lese lignende nyheter på lenge.. Det ødelegger meg.

Denne muligheten har vi, til å se en annen vei. Men hva hvis den blir frarøvet oss? Hva hvis vi plutselig sitter midt i den verst tenkelig situasjonen selv? Er DET noe jeg tørr å tenke på? Absolutt ikke! Men jeg må.. Jeg MÅ innom tanken. Jeg har et ansvar ovenfor barna mine, og som mammablogger.

Det er snart to uker siden jeg leste artikkelen på VG om "skrekk kjelleren". En mann som har laget en kjeller designet for å holde et barn innesperret. Lenge. Lydisolert. Han har fulgt etter mange mange barn, hadde deres adresse på GPS. Bilder også. Bilder av de samme barna lastet ned fra internett. Instagram, facebook, blogg, snapchat?

Dette tvang meg til å se virkeligheten i øyenene. I tillegg leste jeg dette innlegget av polliani. Jeg kan ikke vri meg unna, nå er det så nært. Takk og lov for at denne mannen ble tatt, men hva hvis han ikke hadde blitt det? Hva hvis mannen 6 hus bortenfor deg er av samme type? Vi er alle så oppegående at vi skjønner at det finnes flere.

Vi kan aldri beskytte barna våre 100% for alt. De må få bevege seg utenfor redet til mor og far. De må få gå hjem fra skolen alene når de er store nok, og de må få leve sitt liv. MEN, på sosiale medier er det VI som har ansvaret. Oss foreldre! Våre barn har aldri bedt om å bli eksponert på nett, men vi gjør det alikvell. De er jo så søte.. Vi vil så gjerne vise hele verden hvor søte de er! Men det er faktisk ikke greit. Vi vet aldri når det mest utenkelige kan skje. Og vi gjør de sårbare og så tilgjengelige.. Det finnes så mange syke mennesker der ute, og vi vet aldri hva våre bilder blir brukt til.

Selv har jeg alltid tatt noen forhåndsregler, men plutselig så sklir det litt ut.. Jeg legger ikke ut personlige bilder av barna. Ingen bilder med ansiktet rettet direkte mot kamera, men plutselig så er det bare ett bilde jeg mååå vise. Det var jo så fint. Og hvor skadelig kan ett bilde være? Og så sklir det ut...

Jeg legger aldri ut bilder av barnehagen eller skolen, heller ikke skoleveien vår. Eller gjør jeg det på snapchat kanskje?

Jeg skriver aldri direkte om barna mine, og deres hverdag - kun i små bisettinger.

Jeg må se virkeligheten som den er. Ta ansvar og gjøre endringer. Gå gjennom instagram og blogg, slette de bildene jeg faktisk vurderte to ganger om jeg skulle publisere. Det var en grunn til at jeg nølte i utgangspunktet.

I samme slengen ønsker jeg å sette fokus på dere! Hver dag ser jeg bilder av lettkledde barn, jeg leser blogger som legger ut bilder av barna sine hver eneste dag, personlige bilder som gjør det enkelt for en syk person å kjenne igjen barna, OG vite alt om hverdagen deres. Jeg er inne på facebook forum der man tror man er beskyttet og legger ut bilder av barn i sengen, barn på do og syke barn.. Dette er IKKE greit. Jeg er ingen helgen selv, men jeg skal bli mer bevisst! Instagram og snapchat? Hvor mye kontroll har vi egentlig? Svært lite! Nesten ingenting!

Dette tema er så vanskelig, og da er det lettest å se en annen vei.. Men ikke gjør det. For du vet aldri når det plutselig skjer deg. Faktisk. Vi skal ikke bli hysteriske, men etter en sånn oppvekker som "skrekk kjelleren" så heter det ikke hysterisk, syntes jeg.

I dag skal jeg gå gjennom alle mine kanaler ut til dere. Rydde opp. Beskytte barna mine. Jeg skulle ønske jeg kunne vise dere fine lesere barna mine hver dag, men det går ikke. For av alle dere så sitter det kanskje en med dårlig hensikter. Og det er nok..

Beskytt og vern om barna! Og del dette innlegget videre så vi får satt fokus!

Klem fra bekymret, men bevisst mamma.

TANKER OM SKOLEHELSETJENESTEN OG OVERVEKT

Jeg sitter igjen med blandede følelser etter å ha lest denne saken som har florert på facebook den siste uken. En 9 år gammel jente som fikk brev hjem fra skolens helstesøster, midt i ferien - om en vekt som lå over gjennomsnittet. Rettelse, foreldrene fikk brev hjem.

Bildet som ligger vedlagt viser en sunn niåring. Videre leser jeg, og er helt enig i foreldrenes reaksjon på at brevet kom sent. Det burde vært sendt direkte etter kontrollen.

Foto: Lånt av side2.

Utover dette blir følelsene mine splittet. Jeg leser alle kommentarer, både på VG og foreldrenes egne innlegg som ble delt tusenvis av ganger. De er fylt av kritikk og krenkelser til denne stakkars helsesøsteren, og helsenorge. Som i mine øyne har gjort 1 feil. Å sende ut brevet for sent.. En menneskelig glipp, vil jeg si.

Kritikken som blir gitt er i hovedsak at brevet aldri burde vært sendt. At målinger som dette ikke bør finne sted. Det går også så langt som at fokuset er feil, og at dette skaper kroppspress blant barn.

Det første jeg tenker er ansvaret hos foreldrene. Dette er en rutinemessig kontroll for 1, 3 og 7 klasse. Hvorfor skal barna vite noe om et eventuelt brev? Brevet er sendt til foreldre/foresatte, og det er opp til hver forelder hvordan de tar det videre med barna.

Videre forstår jeg ikke hvordan noe så bra, kan bli vinklet så feil? Helsenorge tar et oppgjør for alle barna, og ønsker å sette fokus og forebygge overvekt er dette en god ting. En veldig god ting. Det vil være barn som glipper igjennom å ikke blir fanget opp, og det vil være barn som blir fanget ut uten at dette er nødvendig. Men sånn er det i et system så stort.

Tenk på alle barn som blir fanget opp som allerede er overvektige. Og alle som er i faresonen. Hva vil dette bety for de? Mindre mobbing, dårlig helse og dårlig selvfølelse?

Dette er utelukkende foreldrenes ansvar. Punktum. Men dessverre er det ikke alle foreldre som sørger for et sunt kosthold, fysisk aktivitet og fokus på helse til barna sine. Noen er bare dårlig foreldre, men stort sett er det uvitenhet. Ved rutinekontroller blir disse plukket opp. Informasjon blir gitt ut, og en plan blir lagt. De blir fulgt opp videre!

Så når noen tilbyr deg som foreldre informasjon, og hjelp om noe vi vet kan være så ødeleggende både psykisk og fysisk.. Noen bryr seg om at barnet ditt skal ha det bra, hvorfor så negativ og sint da? Uavhengi om den hjelpen er aktuel på tidspunktet eller ikke. Det er ikke et personangrep på deg som person, det dreier seg faktisk ikke om deg i det hele tatt, men om barnet ditt.

Det er opp til oss som foreldre hvordan vi takler dette ovenfor barna. Har de behov for å lese brevet? Nei.

Kunne dette vært gjort på en bedre måte (sett bortifra at brevet ble sendt for sent) Ja, ideelt sett. Men det er ikke realiteten. Helsesøstre på hver enkelt skole har verken ressurser eller arbeidstid nok til å ta takle dette på ønskelig måte. MEN, straks brevet er sendt ut, og det er dialog med foreldrene tilbys det samtale på helsestasjonen.

Jeg er verken helsesøster, eller lege. Men jeg er en forelder.. Og jeg håper og prøver å være en ydmyk en. Det er vanskelig å skille direkte mellom rett og galt, men det som uten tvil er rett er den forebyggende hjelpen skolehelsetjenesten forsøker å gi barna våre.

EN VIKTIG DEL AV OPPDRAGELSEN

Jenny var innom en lokal barnebutikk med masse fine barneklær en gang i mai.. Hun fant en nydelig bluse hun falt for. Hun ble helt bergtatt og spurte om jeg væææære så snill kunne kjøpe den til henne. En stor del av meg ville jo selvfølgelig kjøpe den med engang. Jeg syntes den var like fin, dessuten trengte hun noe nytt. Etter en rask runde i hodet mitt så jeg mitt snitt til å få inn en god lærepenge. Jeg sa at hvis hun ønsket seg denne så måtte hun tjene penger, og betale den selv.

Verdens søteste lille Jen, i ny bluse.

Jeg hadde regnet med at blusen ble glemt det sekundet det ble snakk om jobbing og betale selv. Eller kanskje hun ville holde ut etter første oppdrag. Men den gang ei.. Hun snakket om den hver dag, og spurte stadig om å få jobbe. Jobbene hennes gikk ut på å re opp alle sengene i huset, rydde av frokostbordet, kaste søppel, rydde rommet til OC.. Etter tre uker hadde hun tjent en liten sum med penger, og mammahjertet var stolt som fy! Det var ikke nok til blusen, men en reddende helt nær Jenny kom til unnsetning, han syntes hun hadde vært så flink og de ble enige om å betale halvparten hver.

Jenny dro på shopping med penger hun selv hadde tjent og slitt for. Hun var så stolt og følte seg så selvstendig da hun kom hjem med en liten handlepose. Blusen blir brukt så ofte som mulig, og hun behandler den helt annerledes enn alle de andre klærne hun "bare har fått". Jeg er så glad jeg ga Jenny denne muligheten til å oppleve gleden av å kjøpe noe for egne penger, selv i så ung alder. De er ofte større enn vi tror.

SE MELLOMSTE

Liten fyr i Drøbaks gater. Med en is. På vei ned til båthavnen til å se båtene.. Kan ikke få sagt det nok, jeg elsker Drøbak på denne tiden. Elsker den lille rampen på bildet også ♥


God morgen! Altå hva skjer om dagen, jeg er SÅ trøtt! Dette har vært en møkka uke hvis jeg bare tenker på meg selv. Sånn med resten av gjengen i huset er det god stemning, men jeg har hatt en kjip uke. Sånn er det når det blir mye som skjer på en dag. Da blir det bare surr, mye vondt og jeg settes helt ut av spill. Det er vanskelig å komme meg på trening, og jeg sover dårlig. Heldigvis er jeg såå glad i å ha det gøy, at det er verdt det. For den lørdagen ofrer jeg lett en uke. Nå må jeg bare ta meg selv i nakken og sørge for at det ikke blir en uke til.. Det skal jeg klare!! 

I går hadde Christian, Jenny og jeg alene tid sammen. Vi spiste is, tuslet rundt i sentrum, gikk på bibiloteket og Jenny fikk penger til å handle helt selv på matbutikken. Hun fikk 50kr og kunne kjøpe hva hun ville.. Det ble en pakke med DENT og IFA - hennes favoritter. Maya var på trening, og OC var hos Fafa. Sånne ettermiddager setter vi høyt. Alenetid med 1 av barna. Det kan være helt avgjørende for noen barn, tror jeg. En pause i hverdagen. Det er hele tiden fokus på hele familien, og den minste får ofte mest oppmerksomhet fordi han er minst. Den eldste får også mye oppmerksomhet fordi han alltid gjør ting først, og alt er nytt med den første og eldste. Sånn er det bare. Derfor er det viktig at de mellomste har sine områder der bare de er i fokus. Mellomste i vår familie får mye oppmerksomhet på dagligbasis hun altså, hun er en nokså frempå og utadvent liten frøken, men det er noe spesielt med alene tid. Tid for å få sine egne små utfordringer som passer akkurat til alderen, som å betale i kassen alene, være selvstendig. Uten at en storesøster kommer som en reddende engel og tar over fordi hun har gjort det mange ganger før, eller at en lillebror tar over showet. 
Bare en liten tanke en fredagsmorgen ♥ 

Ha en deilig fredag! For å ramse opp min fredag: sjekk på ahus for å legge inn dren, turning på ettermiddagen, gatefest med fine naboer i kveld. Opphold, takk!

ULIKE MÅTER Å GRIPE INN PÅ

Det forbauser meg at stadig hva folk får seg til å skrive. Intet unntak etter gårsdagens innlegg, der jeg skrev om et barn som ble slått av sin mor.. Jeg mottok flere kommentarer om hvor ille det var at vi ikke fysisk gjorde noe med saken, der og da. Som jeg skrev i går.. Dette skjedde inne på en varmestue. Det var mange barn til stedet. Moren slo av refleks, noe som tyder på at dette ikke er første gang. Gutten reagerte på en måte som tydet på at det var en vanlig måte å bli straffet på. Jeg kan ikke snakke for de mange andre voksne inne på den varmestuen, men jeg kan snakke for oss selv. 

Det kunne på flere måter blitt et nytt overgrep dersom vi hadde grepet inn. Barn er lojale mot sine foreldre til siste slutt. Har disse barna blitt utsatt for fysisk vold opp igjennom barndommen vet de kanskje ikke hvor galt dette er, eller så beskytter de foreldrene sine for hva det er verdt. Hadde vi tatt saken i egne hender på stedet, fortalt at dette skulle vi politianmelde og fortelle at det er ulovlig å slå - hva ville disse to uskyldige guttene følt da? Mange tenker automatisk at de ville blitt glad noen bryr seg, men jeg er usikker. Ville de følt skam? Redsel for at mamma og pappa kunne fått en enda større grunn til å straffe når de kom hjem? 

En leser antydet at man skulle tatt barna vekk fra foreldene på stedet, og gått løs på foreldrene. Men hva ville det ført til? Vet vi hvordan de voldelige foreldrene reagerer med direkte konfrontasjoner? Hvordan hadde de reagert om andre voksne hadde ført deres egne barn vekk? Har de kniv, pistol under jakken? Skulle et titalls barn være vitne til en slosskamp, som til syvende og sist ville ført til samme utgangspunkt - nemlig at foreldrene får med seg barna hjem? Selv om de slår betyr det ikke der med at de ikke har følelser for barna sine, og vi beskytter barna våre - koste hva det koste vil.

En annen mente at de hadde fortalt denne moren hva de mente.. Virkelig satt henne på plass.. Tror man det hjelper? Når hun er i stand til å slå barnet sitt i full offentlighet, tror dere noen ting av hva jeg hadde sagt om barnevern, politi hadde hjulpet? Jeg tror ikke det. Dette er en dame som tror hun vet best selv om hvordan hun oppdrar og straffer sine barn. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd når de kom hjem, bak fire vegger dersom disse menneskene hadde blitt ydmyket foran så mange mennesker. Kun for å lette på min egen forakt for slike handlinger.. Jeg hadde handlet i god tro, men jeg mener sterkt at utfallet ville ikke blitt like bra som tanken. 
I akkurat denne situasjonen var det uten tvil best å registrere bilskiltet, og rapportere det videre til mennesker som vet hva de driver med. Politi og barnevern. Det er lett og sitte hjemme i egen stue og hisse seg opp, fordi man blir så sint og frustrert, men lir ikke av dere korttenkte kommentarer som går på om vi bryr oss, og i hvilken grad. I denne situasjonen handlet vi etter beste evne for disse to guttene. Ikke for egen samvittighet og behov for å skjelle ut, eller denge løs på et menneske som gjør noe helt umenneskelig. Gudene skal vite at behovene er der..! 

DET ER FORBUDT Å SLÅ BARN

Jentene og Christian kom tilbake fra slalåmbakken og alle tre var helt stive i blikket. Spesielt jentene.. Maya og Jenny på 7 og 5 år hadde vært vitne til noe skummelt og ekstremt trist, men dessverre en realitet. De så en mor slå sønnen sin. Christian kunne bekrefte historien, og fortalte at han så det med egne øyne. En familie på 4, med mamma, pappa, lillebror og storebror som var på Maya og Jenny sin alder.

Familien satt inne på den trange skihytta i Trysil, sammen med 100 andre som også skulle kjøpe kakao og kvikklunch. Lillebror og storebror sitter ved en benk og venter. Storebror har store slalåmsko og kommer borti lillebror, og lillebror får vondt. Moren får med seg dette, og i ren refleks slår hun storebror i ansiktet. Det brenner i hjertet mitt i det jeg skriver de ordene. Det brant i hele kroppen da jentene og Christian fortalte historien.. 

Etter slaget i ansiktet sparker hun. Hun har også slalåmsko. Lillebror gråter fordi storebror får vondt. Storebror sier ingen ting. Tørr han ikke? Pappaen reiser seg. Man skulle tro og håpe det var for å stoppe det, men han gjør ikke det. Han er hvertfall 2 meter høy og reiser seg for å markere at han har styringen. Han sier ingenting men er autoritær og stirrer på alle menneskene som ser i forferdelse på hva som nettopp skjedde.

Maya og Jenny er nærmeste vitne og begge har tårer i øynene. Aldri har de sett noe lignende. Dette er virkeligheten for mange barn. Tenk det? 

Dette får hodet mitt til å spinne. Hva slags ansvar vi har for alle barna rundt oss. Påsketider skal bety påskehare, påskeegg, idyll, hyttekos og familie. For mange barn betyr det mer tid med stressende, sinte og voldelige foreldre. Vi vet det foregår mye fyll i påsken også.. En øl blir fort til 6 når solen skinner og stemningen er god. Ikke glem barna! Barna merker det så mye raskere enn man tror. Mens ansvarsfølelsen til foreldrene synker, stiger barna sine. Det må være en ufyselig og skummel følelse og se foreldrene sine bli noen helt andre enn de man kjenner. For noen betyr dette skrålete, tøysete foreldre - noe som i seg selv ikke er ok, men for andre så betyr dette voldelige og skremmende foreldre. 

Det vrenger seg i magen min når jeg tenker på de to brødrene. Det er aldri, aldri ALDRI greit å slå barna sine. Og jeg klarer ikke la være å tenke.. Hva skjer bak lukkede dører der ingen ser, når vedkommende får seg til å slå åpentlyst? Jeg grøsser. Jeg er klar over at i mange land er det vanlig med fysisk avstraffelse, og i følge forsking tror de fleste foreldre som bruker dette som straff at det er nødvendig for å tukte. De slår fordi de tror det er effektivt, og ikke skadelig. Men hvordan kan det ikke være skadelig? Det er bevist at vold i hjemmet gir mer aggressiv og vanskelig adferd utenfor hjemmet, for eksempel i skolen. Det gir mer risiko for voldsproblemer og senere kriminell adferd, større risiko for problematisk rusbruk og dårligere skoleprestasjoner. (Ref. Straus Murray A.  Isdal, P. 2000 Meningen med volden. Oslo: kommuneforlaget)

Hva gjorde menneskene rundt som var vitne til episoden? Ingen brøt inn der og da. Det var en tydelig far på 2 meter som markerte at dette var ingenting å blande seg inn i, men bilskilter ble tatt og det rapporteres inn. Noe sier meg at skaden kan bli større dersom man bryter inn midt i en situasjon som dette. Noen ganger er det selvfølgelig helt riktig, men man må se an situasjonen. Kan den bli farligere om man bryter inn? Er det best å ringe politiet først? Her må vi voksne bruke hodet. Og vær så snill.. Gjør det. Ikke se en annen vei!
Hvordan forklarte vi dette for jentene? Dessverre må vi gjennom hele oppdragelsen introdusere de for den virkelige verden. Og dette er en virkelighet. Sånt skjer. Og vi prøver etter beste evne å fortelle at noen mammaer og pappaer bør ikke få lov til å være mamma og pappa. Vi fortalte om barnevern, og politi. Vi fortalte hvorfor noen mennesker slår, men samtidig prøvde vi å holde det på et plan der de kan forstå. Men hvordan kan de forstå dette, når ikke vi engang forstår? 

Vi fortalte hva man må gjøre når man ser sånne ting, og det er å si ifra til mennesker som kan hjelpe. Det er aldri lov å slå barn!  

Jeg valgte å skrive dette innlegget for å minne dere på hvor viktig vi er! Vi har et ansvar for alle barn, og vi skal aldri være feige!! Hold øynene åpne i påsken, og vær en god forelder. Det er aldri, aldri aldri lov å slå barn. Det er forbudt. Norge er et av 29 land i verden der enhver bruk av fysisk avstraffelse og vold mot barn er forbudt ved lov. Hvis man er vitne til noe, ring barneombudets alarmtelefon: 116 111 - det er gratis og er åpent alle helligdager, evt politi. 

Ønsker dere en trygg og barnevennlig påske - til dere som omgås barn. Husk. Vi har et stor ansvar og barn er helt forsvarsløse, de stoler på foreldre og voksne 100%.  

// Spre budskapet ved å like/ dele, og beskytt barna fra vold.

BARN OG IDRETT

Flere av dere har spurt om jeg kan skrive om treningen til Maya. Ikke så rart, "turninga" blir jo nevnt ofte i innlegg. Som jeg skrev i kommentarfeltetet så er jeg usikker på om dette er noe jeg ønsker å skrive om, fordi det finner så mye meninger om hvor trening og barn. Jeg har tenkt, og kommet frem til at jeg vil skrive min opplevelse, men samtidig presisere at jeg er ikke ute etter råd, eller negative tilbakemeldinger om hverdagen til min datter. Dette er vår business, men jeg deler gjerne min erfaring. 

Jeg starter fra begynnelsen. Maya begynte å turne på "miniturn" da hun var 4 år gammel. En liten time, en gang i uken med lek og litt hopp og sprett på tjukkas. Da hun var 5 var vi 2 uker i Spania, og hun spurte om vi kunne leke turn. På de to ukene lærte hun å slå hjul. Jeg tror det var her interessen virkelig startet. Etter sommerferien begynte hun på skolen, og rykket automatisk opp 1 parti. Hun begynte på aparatturn 1 gang i uken. Mindre lek, og mer turn. Hun ELSKET det. Rett etter hennes trening så turnet konkurransepartiet. Maya la fort merke til de flinke jentene, og spurte hver eneste gang og vi kunne bli igjen å se.. Etter noen måneder begynte hun å spørre treneren for konkurransepartiet om hun kunne prøve.. Og sånn utviklet det seg.. Hun mestret mer og mer, og ble virkelig bitt av basillen. Ved å se de store jentene som er så flinke, i tillegg til å ukentlig merke mer kroppskontroll så ville hun bare turne mer..

Nå, 1 år senere så trener Maya aparatturn 3 ganger i uken. Og en gang hver tredje søndag. Samt ferier, om ønskelig. Det blir til sammen, uten ferier - 6 1/2 timer i uken + 9 1/2 hver tredje uke. Hun trener sammen med de store jentene, men også sammen med 4 andre jenter på hennes alder, som også er "bitt av basillen".

Er du ikke redd det blir for mye? 
Jeg er ikke redd for det, fordi jeg deltar på flere treninger hver uke. Om ikke hele treningen så kommer jeg en time før slutt. Jeg kjenner barnet mitt, og jeg observerer hver uke. Jeg er tydelig på at hvis hun ikke sover nok, og spiser godt kan hun ikke trene så mye. Hun sover 10-11 timer hver natt, og spiser både før, og rett etter trening. I tillegg er det alltid nøttemiks og frukt i turnbaggen. Vi setter lekser og fritid høyt, og har en god rutine. Dagene er planlagt av meg, og Maya merker ikke stort til dette. Jeg er nøye med at hun skal få være med venner på ettermiddagene, og ha god tid til leksene. For oss som er A-mennesker så kan vi likså godt stå opp med stearinlys, kakao og gjøre lekser tidlig en morgen. 

Dette hørtes kanskje for lettvindt ut? Vel, jeg tror ikke det er for alle. Men for oss så funker dette bra, sånn det er akkurat nå. Vi tar hver uke som den kommer, og jeg er veldig bevisst. Jeg har en tett dialog med trenerne til Maya, og det tror jeg er viktig.. Miljøet blant jentene er bra, og de tøyser og ler mye på trening. 

Hva med andre idretter?
Tidligere har hun gått på tennis, dans og kor. Nå er det bare turn. Men hun snakker om å prøve fotball. Vi er opptatt av å ikke si nei til idrett, men legge til rette. Det er også en fin mulighet for oss å lære henne om prioritering. Hvis hun vil prøve noe annet, kanskje hun må kutte ned på turningen? 

Hvorfor turn?
Jeg vil tørre å påstå at Maya har valgt selv, men det er jeg jublende glad for. Det er en så fantastisk allsidig sport. Smidighet, balanse, styrke og kroppskontroll. Det kan brukes i alle idretter, og på hjemmebane. Tenk bare på hvordan mange barn sitter å gjør lekser. Ryggen "henger" og man sitter med en helt feil holdning. I turn så trener man kroppen slik at holdningen kommer av seg selv, og musklene holder en oppe. Dette gjelder så mange andre ting, og barna må ikke trene 10 timer i uken for at dette skal ha effekt. Det er en god grunntrening fra man er små. Uansett om Maya og Jenny (som trener 1 gang uken) slutter på turn i neste uke vil de ha utbytte av det. Det er viktig å kunne stupe kråke, hoppe og balansere. 

Hvor vil vi med dette?
Det vil tiden vise, men nå ser jeg en lykkelig treningsglad bertelure som elsker turning, lekser og lek med vennene sine. Hun sier selv hun vil bli den beste i landet sitt, og hvis det fortsetter så skal jeg være en tilstede og en meget bevisst mamma. Hun styrer showet, mens vi holder tøylene. Christian er også 100% med på dette, men dette er jo min blogg og jeg kan kun snakke for meg selv. Når det er sagt har vi alltid sagt at vi ønsker at barna våre skal drive med idrett så mye de vil, så lenge det er sunt og de trives!

Driver barna deres med idrett? I såfall hvilken alder, og idrett? Selv har jeg drevet med ridning og turn. Også har jeg teste fotball og håndball i ca 2 uker.. Ballsport er ikke min sterke side.. 

KAN JEG VÆRE MED HJEM I DAG?


Hjemme hos meg i barndommen så var alltid døren åpen. Jeg har alltid visst at sånn vil jeg også ha det. Det var så koselig å vite at jeg alltid kunne ta med vennene mine hjem, både 1 og 2 og 3 stykker. De ble til middag og det var aldri noen sure miner hos mamma da vi ramlet inn døren og rotet til hele huset. Hvertfall ikke av det jeg husker ;-) 

At jeg selv vil ha det sånn er en fin tanke, og jeg føler vi lever opp til det i stor grad. MEN, det skjer mye på ettermiddagene og det er slitsomt med 3 barn. Det er mye middag som skal lages, klær som skal vaskes, aktivterer og ofte er ikke Christian hjemme fra jobb før sent. Da er det lettere sagt enn gjort å ha med andre barn hjem fra skolen og barnehagen. Er det nabobarna så "bryr" jeg meg ikke så mye. De kjenner oss så godt, så har jeg en dårlig dag så gidder jeg ikke dekke over noe for de. Nei nå snakker jeg om søte små venninner eller kompiser som ikke kjenner oss så godt. Som vi ønsker å bli kjent med fordi barna våre liker de så veldig godt. De bor kanskje lengere unna enn 10 meter, og man kjenner ikke foreldrene kjempe godt heller. Da er det hyggelig med et godt første inntrykk. Og ikke et sånt som brått kan skje; 

Ingen planlagt middag. Har ikke handlet enda, så spis kalde fiskekaker fra i går dere. 
Fortsatt sminke under øynene, har faktisk ikke rukket å se meg i speilet selv om klokken er 16. 
Sand på gulvet etter at OC tok med seg en kg sand i buksen sin inn.. 
Trassanfall - det må man alltid regne med.  
En dårlig kranglet om hvem som glemte å låse bilen som fant sted i dag tidlig,
kanskje fortsatt ikke er skværet opp i. Dårlig tid. 

Dere skjønner tegningen, slike ting har man jo lyst til å unngå for å ikke skremme vekk disse søte små, når man ikke har møttes annet enn i skolegården fra før. Mon tro hva de sier til foreldrene sine liksom... 

Da jeg nevnte dette for Lykke i går, at jeg føler det ikke er nok dager. At jeg skulle ønske jeg kunne ta klassekamerater hjem hver dag, men det går liksom ikke. Det er mange som spør, det er jo en greie å bli med hjem - og takk for det, det settes jo stor pris på at barna vil være sosiale. Da svarte Christian enkelt og greit, ta med alle som spør hjem på engang da vel. Hmm.. Jeg vet det er 3 søte som har spurt flere ganger, og jeg husker ikke hvem som spurte først, i tillegg har aldri passet så det er jo en god idè. Tre fluer i en smekk! 

Og det har vi gjort i dag! Jeg har stålfestet meg, og er klar for å ta med hjem de som spør! 2 stykker er allerede avtalt! Vi skal lage pizza og jeg har ingen ting annet på agendaen enn å være til stedet for barna. På denne måten går jeg ikke i surr om hvem som spurte først, og hvem vi egentlig avtalte med i forrige uke, men så kom det noe i veien. 

Et himla lite viktig issue, men jeg tipper at dere med flere barn i barnehagen og på skolen vet hva jeg snakker om. Så folkens, i dag er jeg supermom frem til kl 19 ;-)
(PS. Før dere sier noe. Jeg tror heller ikke at barn bryr seg om det ligger sand på gulvet eller at lekerommet er rotete, men for å sette det litt på spissen.)

MAMMA - DU JUUGER !

Jo mer stresset jeg er, jo mer juger jeg. Til barna mine altså!

 På lørdag var jeg stresset.. 

Jenny starter dagen med å åpne ytterdøren og ta en titt på været. Hvis det regner så blir hun skuffet, skinner solen smiler hun fra øre til øre. Den morningen skinte solen, men Jenny smilte ikke. Hun hadde nemlig fått øye på de 3 blå IKEA baggene fylt med leker, bamser og klær. Hun hylte hysterisk som om dukken Sophia hadde blitt overkjørt av søppelbilen. Jeg løp til døren, i frykt for hva jeg skulle få se, og oppdaget til min store skrekk at katta var ute av sekken -  Jenny visste det. Det var bruktmarked tid.. Den tiden da mammaen deres løper villt og hemningsløst rundt i huset, opp på loftet og ned i kjelleren. På jakt etter ting som ikke blir brukt ca hver dag. Jentene har lært at da gjelder det å ha argumentene klare, som perler på en snor. De steller seg opp på ekte militært vis på rommet sitt, gjør rede for alle leker, klær og bamser - i kampen om å beholde. Jeg tror dere ville blitt overrasket over hvor syykt gode de er. Argumentene ville danket ut de fleste jeg kjenner. Dette har de etter pappaen sin. Flaks for de! 

Uansett. Denne runden hadde de ikke forberedt seg fordi jeg hadde ikke hadde sagt at det var bruktmarked tid. I all hemmelighet snek jeg meg opp på loftet og hentet ned ting de ALDRI leker med, eller som de har vokst fra. Jeg følte meg snill i år, og tenkte på de andre gangene jeg hadde løpt rundt som kommandanten selv, full av hormoner fordi jeg enten var gravid eller nettopp hadde født. Behovet for opprydning var stort! Denne runden skulle jeg ta det rolig å fjerne gamle ting stille og forsiktig uten å bli merket. Planen var IKKE at Jenny skulle oppdage de 3 IKEA posene som sto utenfor. Hvordan kunne jeg glemme at hun ser på været på morningene? My mistake. Og siden jeg visste at jeg hadde en stressende dag foran meg, klarte jeg ikke la være.. Jeg L Ø Y . Jeg sa med høy pistrende stemme i ekte jugestil; "Men jenny daaa.. Halloooo... De tingene stor jo bare der fordi de skal ... Ehh... Lufte seg litt..." Jenny tittet mistenktsom på meg, men fordi lysten på frokost var så stor så tuslet hun bare inn mens hun mumlet bestemt "greit". Jeg var reddet!

Denne dagen skulle jeg feire bursdagen min med venninner på kvelden og måtte handle, Maya skulle i bursdag på formiddagen, Jen og jeg hadde en date og skulle på café, og mest stressende av alt - jeg måtte levere ting og tang på bruktmarkedet kl 09, og hente evt oppgjør samme sted kl 16. Hvordan skulle jeg få denne lørdagen til å gå smooth. Jo, jeg måtte deligere. Vi er jo to voksne i denne familien! Problemet er bare at han tar det så raaaasende med ro.. Ikke med alt assa, bare ting som han mener det ikke er nødvendig å stresse over... !  Jeg hadde hvertfall ordnet det sånn at Christian skulle kjøre barna til moss der hvor bestefar og bestemor bor, rett etter Maya ble ferdig i bursdag. Resten skulle jeg klare selv. Henger dere med?

Vell, vi setter oss i bilen for å kjøre Maya til bursdag og oss selv på café. På dette tidspunktet hadde jeg allerede sneket meg ut å levert de 3 IKEA posene på bruktmarkedet. Jentene hadde ikke spurt noe mer, så jeg tenkte det gikk fint. De hoppet selv inn i bilen, og mens jeg setter inn vesken min i baggasjen så dukker Jenny opp! Satt ikke hun i sete sitt? Et nytt hysterisk hyyyl som gjør at naboene tror hunden deres er påkjørt gjorde at jeg skvatt til. Jenny hadde sett de t o m m e posene! Er det mulig å være mer idiot? Legge igjen de tomme IKEA posene som lekene var i? Det er jo som å ikke gjemme mordvåpenet etter et mord. Jesus christ. Da skjedde det som måtte skje, dagens andre løgn spratt ut av munnen på meg. Jeg sa: "Men Jenny daaaa... Ehh mamma bærte lekene inn fordi det ble så kalt.. Eller jeg tok de på loftet igjen!" Jenny sa kort og direkte: "Hvorfor er posene her da?" Jeg: "Jo nei fordi jeg trenger de til å ehh, handle noe rart." Jenny tittet enda mer mistenktsomt på meg, men sa ingenting. Takk og lov skulle vi på café å spise bolle og kakao! 

Resten av formiddagen gikk etter planen. Jeg fikk handlet, og vi koste oss stort på café. Alt gikk bra helt til jeg skulle hente oppgjøret på bruktmarkedet kl 16. Jeg hadde levert masse ting der samme morning. , Til min store overraskelse viste det seg at jeg hadde solgt mye mer enn jeg hadde regnet med! Jeg sto der brått med en liten bunke penger jeg ikke hadde forventet?!  Det var nå Christian skulle kjøre barna til Moss.. Men hvis jeg gjorde det kunne jeg jo tatt en liiiiiiiten tur innom den fine nye interiørbutikken som har åpnet, og kanskje tittet litt på det HAY bordet? (Jeg fikk et svart HAY bord i bursdagsgave fra pappa og co, og falt så innmarri for tanken om å ha to som stuebord, og ikke et sidebord..) Jeg fattet beslutningen basert på at jeg jobber meget bra under stress, om jeg kan si det selv! Jeg ringte Christian og sa: Heiii kjærsten miiin, jeg kan godt kjøre barna til pappa i Moss, så slipper du? Faktisk så bare gjør jeg det jeg! Bare dra til Jørgen å se en fotballkamp eller noe du.. Ta en øl også, det fortjener du! Hadeeeet." Jeg tror faktisk ikke han sa ett ord..

Vi tok med oss oppgjøret, hentet Maya og satte kursen for Moss! To fluer i en smekk tenkte jeg, og var strååålende fornøyd - men litt stresset siden det kun var 2 timer til gjestene mine kom, helt til Maya spurte meg; "Mamma, hvorfor kjører ALLE de andre bilene sakte, og ikke vi?" Assa, hva svarer man på det? Når 6åringen din som er over gjennomsnittet opptatt av skilter, regler og den slags lurer på hvorfor du kjører for fort? Crap! Her husker jeg faktisk ikke hva jeg svarte, men dagens løgn nr 3 kom! Jeg tror jeg sa noe som; "Ehhh. Fordi alle de andre bilene vil kjøre under fartsgrensen i dag, vellll" mens jeg trykket lett på bremsen og fortsatte i samme felt som de andre.. For at ikke denne historien skal bli så lang så endte jeg plutselig opp med et bord til gitt, og barna ble omsider levert hos bestefar. Jeg kjørte selvfølgelig i fartsgrensen på vei hjemover - alene i bilen - kun 1 time til gjestene mine kom - med fett hår og rotete hus !  Og for å ikke glemme dagens 4 løgn; I bilen på vei til Moss så spør Maya "Mamma, kan vi få godteri nå?" Mamma: "nei, jeg har ikke noe godteri. Dere skal få lørdagsgodt av bestefar senere."  Og mens alle barna satt i bilen å ventet på meg da jeg var i butikken for å kjøpe bordet... Hva gir jeg de for å kjøpe meg selv litt mer tid? Jo litt godteri spretter opp av veska!! Maya: "Jeg trodde ikke du hadde det jeg". Jeg: "Ehhh, nei se der du.. Det var rart. Kanskje pappa har lurt det oppi?" Crap. Dagens 4 løgn... 

Dagens 5 og siste løgn var ikke like direkte som de andre, men også løgn på sett og vis. Jeg løper / halter (benet mitt tåler jo stress svært dårlig) frem og tilbake fra butikken til bilen for å sjekke på barna (bilen sto RETT utenfor så jeg så de hele tiden), mens jeg prøvde å bestemme meg for farge på bordet og roper i fart gjennom vindu, straks jeg ser at de har de bra alle tre: "2 sekuuuunder tiiiil så kommer mamma!!"  Dette skjedde vel 2, eller okey da - 3 ganger før jeg endelig ble ferdig og vi kunne kjøre videre. Da ser Maya lenge på meg, før hun sier: "Mamma, du må slutte å si 2 sekunder når det ikke er det." Auuch! Den traff! Jeg sa meg helt enig, også snakket vi alle sammen om at voksne også gjør "dumme" ting. Jeg sa unnskyld og fortalte barna mine at de er de smarteste jeg vet om. De lo og syntes mammaen sin var veldig vimsete. Og i følge de så syntes visst pappaen deres det også ;-)

"Mamma spiser bare godteri på lørdager" 

"Hva jeg har i koppen? Det er hvertfall ikke brus. Det er varm kaffe - hold dere på avstand!!"

Vær snill å del eller lik hvis dere har dratt ei reall løgn til barna deres noen gang, så føler jeg meg litt bedre ;-) På forhånd, thanks!

TITTEII FRA OSCAR CASILLAS

Hei dere! Lenge siden sist! Faktisk så var jeg kun 6 mnd da jeg skrev til dere forrige gang om rutinene mine, det kan dere lese her. Nå er jeg 10 mnd, og masse masse har skjedd siden sist. Siden det er så mye så tenkte jeg å sette opp i forskjellige kategorier, på den måten holder jeg orden på hva som er skrevet og ikke. Men først må jeg fortelle om er tennene mine. Det er en ganske morsom historie syntes jeg, om mamma som skrek "ulv ulv". Dere husker kanskje at hun ropte ut til gud og hvermann om den lille hvite prikken hun så i munnen min da jeg var 8 uker gammel? Den lille bulken hun trodde var en tann? Vel, den tannen har kommet opp! 8 M Å N E D E R senere...! Siden hun ropte så høyt og både blogget, facebooket (skulle trodd hun hadde lært hvor kjedelig folk syntes det er å lese om sånt på facebook) og instagrammet den lille hvite prikken som liksom var en TANN, syntes hun det var passe flaut at jeg fikk min faktiske første tann i en alder av 9 måneder. Gøy for meg, flaut for mamma! 

MOTORISK: Da jeg var pittepitteliten, kun noen få dager gammel så hvisket mamma i øret mitt mens vi fortsatt var på sykehuset at jeg ikke måtte bli stor fort. Siden jeg elsker mammaen min har jeg passet på å holde dette ønsket. Derfor har jeg tatt ting raasende med ro når det gjelder kryping og krabbing og sånn.. Jeg har DIGGET pupp, og jeg har DIGGET å ligge på gulvet mens alle de morsomme menneskene rundt meg har showet. Jeg har passet på å ikke bli for stor fort. Pappa og mamma var vant til storesøstrene mine som krabbet da de var 6 og 7 måneder, derfor ble de passe sjokket da jeg ikke gadd det - i det hele tatt. Nå kryper jeg raskt rundt, men krabbe det gidder jeg ikke enda, det går for sakte. Jeg setter meg opp på knærne og klarer å stå inntil bord og stoler. Man skulle tro at dette ville bli befriende for meg, og endelig klare å bevege meg rundt - men sannheten er at det er ganske slitsomt faktisk. Jeg har to storesøstre som er så fryktelig redd for at jeg skal "skade" meg, så hver gang jeg endelig "når toppen" og klarer å reise meg opp så legger de meg pent på ryggen igjen. Akkurat som en nyfødt baby. Jeg hører at mamma og pappa roper at "OC må få lov til å bevege seg og lære ting selv", men da gjør de det bare i smug. Tenk hvordan det skal bli når jeg begynner å gå?! Uansett, nok om det og over til soving..

SOVERUTINER: Jeg har nettopp oppdaget et nytt triks jeg tenkte å dele til alle dere andre stakkars barn som ikke får pupp på natten. Dette har jeg fundert lenge på og endelig har jeg en løsning som funker! Folkens, REIS DERE OPP I SENGEN PÅ NATTEN OG LAT SOM AT DERE IKKE KOMMER DERE NED PÅ EGENHÅND! Mamma tror ikke at jeg klarer å sette meg ned selv, så når jeg roper og hun kommer inn på rommet og ser meg stå med dådyrøyne og smilehull, helt alene i sengen, ja da syntes hun jeg er så søt (og litt engstelig for at jeg er lysvåken og ikke sovner igjen) at hun gir meg pupp! Hurra! På dagtid så sover jeg noen ganger 1 lur på 3 timer, og andre ganger 2 lurer. Det kommer an på når jeg våkner om morningen.. Jeg har fortsatt ingen faste rutiner på dagen og det er veldig deilig. Mamma legger meg når jeg begynner å "henge i bena" hennes og mase. Hva enn hun mener med det..

TRIKS: Jeg må ikke glemme å fortelle dere om triksene mine! Nå kan jeg faktisk flere skikkelig bra! Det første trikset jeg lærte var "HVOR STOR ER OC - SÅÅÅ STOR" også strekker jeg armene i været. Dere skal se stemningen rundt bordet ved middag når alle sammen er helt gale, og roper om hverandre "hvor stooor er Casillas.... SÅÅÅÅ stooooor" og alle løfter armene i været og klapper som noen apekatter. Første gangen jeg gjorde trikset så holdt hele huset på å falle sammen. Maya og Jenny danset seiersdansen og hyylte, pappa oppførte seg som om han nettopp hadde vunnet 10 millioner, mens mamma gråt. Hadde jeg visst det betydde så mye hadde jeg gjort det mye tidligere.. Men til gjengjeld har jeg virkelig skrudd på sjarmen når det gjelder triks. Nå klapper jeg, vinker, sier "hadet" (det er hvertfall det pappa og mamma tror jeg at jeg sier) og smiler på komando. Det er veldig gøy, for alle i familien blir som gorillaer, mens de hyler og skriker hver gang! Jeg lurer på hvor lenge jeg kan holde det gående... 

SYKDOM: Over til noe litt mindre hyggelig, nemlig at jeg er en del syk. Jeg var faktisk på sykehuset i nesten 1 uke i november, og 1 uke i jul. Det gikk fint fordi jeg hadde mammaen min der hele tiden, også var det så hyggelige damer som koste masse med meg. Det som ikke var så hyggelig var alle de fæle stikkene og medisinene. Nå har jeg blitt vant til medisinene da, jeg tar de hver morgen og kveld. Det er ikke så ille fordi vi leker masse med maskinen så jeg føler at vi er blitt "venner". Nå har jeg ikke vært syk på 2 uker og det er kjempe bra. Mamma sier at det er fordi vi får riktig medisin som holder astmaen i "sjakk". Jeg forstår ikke så mye av det, men jeg syntes det er deilig å puste vanlig. Når jeg er tett så blir jeg så veldig sliten og redd.. Det blir mamma og pappa også, de er ikke vant til astma. Om noen uker så reiser jeg til Spania sammen med mamma, tante og fetter. Det skal bli deilig. Jeg har hørt at det er godt å puste der, mye bedre enn her når det er så kaldt.  Siden sist vi snakket så har jeg hatt 3 ørebetennelser, 2 lungebetennelser og 2 runder med influensa, og jeg surkler i brystet hele tiden. Det er ganske mye, sier legen. Jeg håper jeg er friskere fremover, og at det værste er over. Jeg tror det ♥

MAT: Dere husker kanskje at jeg var litt sær i matveien da jeg ikke fikk like mye pupp lengere? Der har jeg blitt mye bedre, og nå elsker jeg grøt. Men middagsmat er jeg ikke så veldig glad i.. Jeg prøver litt forskjellig hver dag, men det er ikke alt som er like godt. I går fikk jeg mammas hjemmelagde søtpotet og gulrot, og da brakk jeg meg.. Jeg så at mamma ble litt skuffa siden dette visstnok er så sunt og bra for meg, så jeg skal prøve litt til. Mine favoritter er: frukt, smoothies, banan, brødskive med leverpostei, grøt og spagetti. Jeg tror ikke jeg skiller meg så voldsomt ut blant andre bebiser i matveien akkurat.. 

PERSONLIGHET: Der har jeg nok ikke forandret meg så mye siden sist. Jeg liker ALLE. Med mindre de klipper seg, da forandrer de seg og jeg blir redd. Jeg ELSKER oldemoren og tanten min. Jeg ELSKER storesøstrene mine. Og jeg ELSKER morsomme ting, da ler jeg lenge. Jeg ler også en del av meg selv, jeg er en veldig festlig type! Jeg ELSKER jeg at mamma bærer meg. Det har hun gjort mye da jeg var syk, så hvorfor ikke fortsette med det? Jeg smiler veldig mye, og jeg er liker å være med på ting. Mamma sier jeg er rolig og tålmodig, jeg sier; har jeg noe valg? Jeg tror ikke jeg er så rolig fordi det alltid skjer så mye rundt meg så jeg rekker aldri å bli "villbass" på egenhånd. Når det gjelder tålmodighet så er det noe jeg må være. Det har vist seg at det ikke hjelper å sutre så mye. Mamma hjelper storesøstrene mine uansett hvor mye jeg kjeder meg og vil hun skal bære meg.. Hvis det skjer så pleier jeg å rope på pappa. Vi er på lag, og vi er bestekompiser. Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Jeg tror pappa er veldig glad for at jeg ble medlem i dette crewet! 

Sånn, det var det jeg rakk. Nå må jeg avslutte. Jeg trenger en ny bleie og mamma trenger virkelig en dusj før vi skal ut. Jeg skal besøke en ny kompis! Kompis H! Det gleder meg til. Mammaen hans er visst en gammel venninne av mammaen min. VINN VINN siatuasjon, da kan de sitte å skravle om gamledager mens vi river i ledninger eller no. Vi ses snart igjen!
Hilsen Oscar Casillas 

PS. Mamma spør om dere kan like og dele dette innlegget rett nedefor, hvis dere syntes det er gøy med oppdateringene mine. Ha en fin dag a!

PLUS-SIZE BARBIE? DETTE BLIR HELT FEIL!

Her klarer jeg ikke la være å kommentere.. Hva er dette? At den gode gamle Barbie sender feil signaler om kroppsidealer til småjenter, er jeg enig. Men å lage en overvektig Barbie - for Barbien på bildet ovenfor er overvektig, blir helt feil i mine øyne. Det er helseskadelig å være for tynn, og det er farlig å være overvektig også. Vi skal lære våre barn å ha et sunt kosthold. Spise seg god og mett på gode, friske matvarer. Jeg syntes ikke denne barbien lever opp til et sunt kosthold og en aktiv hverdag.. En mellom ting - ja takk, absolutt. Men denne - nei, det syntes jeg ikke, det blir for voldsomt. 

Tenk bare på de utfordringene det er ved overvekt og fedme. For overvektige barn øker risikoen for sykdom, både i barnealder, men også videre inn i voksen alder. Mobbing som igjen kan føre til lav selvfølelse og en tøff hverdag er også noe å huske på. Det er stadig økning i overvektige barn og voksne her i landet, og jeg tror ikke det hjelper med en "plus-size" Barbie på markedet for å balansere det hele i forhold til den "tynne" Barbien. 

Jeg er klar over at det finnes mange som ikke kan noe for deres overvekt (ved medisinering), men disse Barbiene skal barna våres leke med, og for de er alt naturlig, og overvekt er ikke naturlig. 
Hvorfor kan de ikke lage en mellomting av dette? Jeg leste flere som kunne tenkt seg en Barbie i str 38? Det må jo være bedre.. Når det er sagt så blir jeg ikke overrasket dersom disse "plus-size" barbiene kommer på markedet, det er jo så utrolig mye i alle varianter nå. Til jul ønsket Maya seg en "Monster High" dukke, ala rocka monster barbie. Jeg henger visst litt etter for jeg hadde ikke sett disse før, men hjelpes for noen sinnsyke dukker. Her snakker vi masse sminke, lite klær og hele dukken er creepy, men visstnok veeeldig kult.. Selv er jeg ikke så engasjert at jeg ikke lar barna mine ha disse dukkene tross mine egne meninger. Hvis jeg hopper inn i den jungelen så er det en del som må i søplekassen er jeg redd for, men etter å ha sett denne nyheten må jeg i tenkeboksen. Hvor mye påvirker det egentlig? 

Hva syntes dere om denne plus-sized barbien? Kom gjerne med synspunkter! Lik hvis dette engasjerer deg :-) 

VINNER AV LUKE 20 OG ÅPNING AV LUKE 21

Dagens luke 21: Verdens fineste smykke fra Secrets By B . Dette har jeg selv og bruker det masse! 


Vinner luke 20:  Sandra 20.12.2013 kl.12:04 "Ååå som jeg ønsker meg denne!!! Merker behovet for babycall nå som lillesøster har flyttet inn på rommet til storesøster. Dette har stått på toppen av ønskelista i langlang tid og hadde blitt så takknemmelig for og vinne denne :D" Masse god bedring sendes til dere og en riktig god jul!<3

JEG INNFØRER MOBILKURV

Et par dager tilbake kom jeg over en artikkel hos aftenposten der familien Sem har innført mobilkurv for seg selv, og gjestene sine i julen. Her kan du lese den artikkelen. Selv ble jeg gående å tenke på nettopp dette med mobilkurv. Det traff meg rett i hjertet, fordi det fort blir mye mobilbruk både i familiemiddager og bursdager. Det er jo egentlig helt grusomt når man tar et skritt tilbake og observerer.. 

Siden julaften skal feires hos oss i år så har jeg tatt sats og hoppet inn i rekken! Jeg har funnet frem min egne mobilkurv! Der skal gjestene våre putte iphones, telefoner og ipader når de kommer. Den skal settes på lydløs, og hvis man skal sjekke mobilen sin (helst la være) må vedkommene fysisk gå til gangen får å titte. Jeg er jammen ikke sikker på hvem som vil "lide" mest. Bloggeren, fjortisen eller mormor. Det er ikke tøys når jeg sier at mormor sitter like mye (kanskje mer?) på mobilen sin som oss andre det er "forventet" av ;-) Sånn har det blitt, så her gjelder reglene for alle! 

Skal dere innføre mobilkurv denne julen, eller bruker dere ikke mobilen og de sosiale mediene så mye? Jeg er den første til å innrømme at jeg sjekker facebook, blogg og instagram i overkant mye! Det skal jeg ta tak i, og spesielt i julen. Høytiden skal brukes sammen med familie og venner, 100% - ikke kun 50% som fort skjer når du sitter med ene øyet på mobilen og det andre mot personen du fysisk sitter sammen med. 

Til og med barna merker når jeg ser på barneTV sammen med de mens jeg titter på mobilen samtidig. Jeg ler ikke der jeg vanligvis ville, og jeg er helt fjern. Jeg kjenner jeg skammer meg når jeg ser tilbake på et par episoder.. "Vent litt jenta mi, mamma skal bare sjekke facebook". Really? 

Kos dere sammen med familien og ha fokuset der det betyr ♥ Det skal jeg! Oppforder andre til å henge seg på! "Lik" hvis du er enig ♥

SYK BABY MED FALSK KRUPP

I´m sorry! I går fikk jeg ikke trukket en vinner! Jenny har jo vært pjusk hele uken, og i går tidlig så begynte OC også, som jeg nevnte. Da han la seg for kvelden rundt 19 våknet han opp knappe 30 min senere med null pust, verken inn eller ut. Falsk krupp er ofte mer skummelt enn farlig, fordi de alltids klarer å trekke inn litt luft på innpusten, og lite på ut - men når begge veier er helt stopp da må man handle raskt. Vi løp ut i kulden og ringte 113. På det snaue minuttet så ble han grå/blå i ansiktet. Det er like grusomt hver gang. På en måte kan jeg si at jeg er heldig som har opplevd det en håndfull ganger tidligere med Maya, da vet jeg hva som må skje, men det var tøffere siden han er så liten. Takk og lov så gikk det raskere over enn med Maya. Maya må ha inhalasjon med adrenalin for at det skal gå over, mens OC klarte å trekke inn litt luft da vi kom ut. 

Han får falsk krupp hver gang han er forkjølet, men aldri så ille som i går. Vi satt på legevakten i flere timer og fikk hjelp. Natten var slitsom, men så lenge han puster så takler jeg alt, selv om øynene føltes ut som sandpapir da jeg våknet i dag tidlig og måtte få jentene klare til tidlig luciafeiring i barnehagen ;-) 

Nå er jeg vel hjemme igjen, etter ny legetime og luciafeiring. Lykke har reist på jobb, jentene er på skole og barnehage og OC sover godt. Pjuh! Nå skal jeg drikke en kopp kaffe og bare stirre litt tomt ut i luften mens jeg fordøyer det siste døgnet.. Dobbel luke og trekning av lykten kommer i kveld ;-) God fredag alle sammen, og håper dere har en fin luciadag ♥ Legger ved litt info og tips til falsk krupp nedenfor; 

HVA ER FALSK KRUPP?

  • Falsk krupp (akutt laryngitt) er en sykdom som rammer små barn og kan gi heshet, bjeffende hoste og pustebesvær. Sykdommen er som regel ufarlig, men kan oppleves svært dramatisk og skremmende. 

 

HVORFOR?

  • Falsk krupp opptrer som regel i forbindelse med en virusinfeksjon i luftveiene. Infeksjonen gjør at slimhinnene rundt strupehodet og stemmebåndene hovner opp. Hos små barn er passasjen i halsen trangere enn hos voksne, og hevelsen kan derfor gi tung pust og den typiske bjeffende hosten. Denne tilstanden kalles falsk krupp.
  • Falsk krupp forekommer hyppigst hos barn mellom ½ og 3 år. Noen barn er ofte plaget, men de fleste vil som regel vokse det av seg i 3-5 års alderen. Falsk krupp oppstår gjerne i forkjølelsessesongen (høst/vinter).

SYMPTOMER: 

  •  Heshet
  • Bjeffende hoste
  • Vanskelig for å puste inn
  • Varierende grad av tung pust
  • Vanligvis moderat feber, men høy feber forekommer 
  • Som regel lite påvirket allmenntilstand  

DETTE GJØR DU:  

  • Ved alvorlige pustevansker og medtatthet, kontakt umiddelbart 113
  • Hvis anfallet ikke gir seg eller barnet fortsatt puster tungt ring legevakt. 
  • Ta barnet ditt opp av sengen og la det sitte oppreist. 
  • Å puste inn kald luft reduserer hevelsen, og har ofte god effekt. Ta barnet med utendørs eller stå foran et åpent vindu, kjøleskap, fryser  eller lignende (sørg for at barnet ikke fryser!)
  • Opptre på en trygg og rolig måte slik at barnet ikke blir skremt, det kan forverre anfallet. 
  • Gi noe kaldt å drikke, dette kan dempe hevelsen. 

 FOREBYGGE: 

  • La barnet sove i et kaldt og kjølig soverom.
  • Hev hodeenden av sengen noe (for eksempel med bøker under sengebena). 
  • Unngå å utsette barnet for tørr luft.  

BEHANDLING: 

Det fins ingen kurerende medisin mot falsk krupp. Sykdommen skyldes som regel en virusinfeksjon, derfor vil ikke antibiotika hjelpe på plagene eller gjøre barnet fortere friskt. Behandlingen består av å minske symptomene, og gjøre det lettere for barnet å puste.

Ved anfall som ikke går over etter egenbehandling, kan legen gi kortisonlignende stoffer (glukokortikoider) som tabletter, injeksjon eller inhalasjon. Glukokortikoider demper betennelsesreaksjonen (hevelsen i slimhinnene) og reduserer faren for nye anfall. Virkningen kommer først etter noen timer, men varer lenge. Ved behov for rask effekt kan adrenalin gis som inhalasjon. Adrenalin virker raskt, det åpner luftveiene umiddelbart og reduserer pustebesværet. Virkningen er imidlertid kortvarig.
I noen tilfeller kan legen utstyre foreldrene med glukokortikoidtabletter for bruk ved senere anfall.  (Kilder; Norsk legehåndbok, folkehelseinsituttet, APOTEK 1.) 

BEVISST PÅ BARNA?

Tenk at jeg var så redd for å få "midten barnet"... Da vi begynte å tenke på barn nummer 3 så var det en av bekymringene mine. Jeg ville ikke ha det typiske midtenbarnet som verken var eldst eller yngst. Som ikke blir sett like lett som de andre, som ikke har like konsekvente foreldre som den eldste, som mister plassen sin som minst når neste baby kommer. Nei de historiene hadde jeg hørt så mange av, og det ville jeg ikke skulle skje med Jenny.. Men sannheten er at det er fordeler og ulemper uansett hvilken rekke du er i søskenflokken. Største har mest ansvar? Yngste har minst ansvar, og det trenger ikke være en god ting det! 

Da vi fant ut at vi skulle få en til så var det bare å legge vekk tanken om å aldri ha midten barn, det er umulig siden vi ville ha flere barn. Vi måtte bare ta det som det kom, men være bevisste... Å være bevisst og våken er noe av det beste du kan gjøre som foreldre. Ikke la hverdagen spise opp dagene. Med jevne mellomrom så setter Christian og jeg oss ned for å snakke om barna. Noen ganger bare om den ene, andre ganger om alle tre. Hvem har behov for hva? Hvem har trasset mest de siste ukene? Hvordan er vi på oppdragelsen? Er vi der vi ønsker å være eller sklir det ut? Det er ikke noe vi skriver opp på agendaen, men vi gjør det når det føles riktig. Noen ganger er det ofte, andre perioder ikke like ofte. 

Jeg tror at i dagens samfunn der alt er så fryktelig travelt hele tiden er det lett for at alle barna blir "midten barn", og derfor er det så viktig at vi setter oss tilbake og snakker sammen hvis man deler foreldreansvaret, og er man alene så tenk litt på hvordan de siste ukene/dagene har vært for barnet ditt.. 

I går ble Jenny syk. Da kvelden kom så ble hun enda dårligere og ville sove sammen med meg. Christian flyttet inn i Jenny sin seng, mens Jen og jeg sov sammen hele natten. Jeg sov ikke godt fordi hun ynket seg hver annen time å gråt. Ikke overraskende var øynene mine som lim da Maya kom tuslende inn kl 07 å vekket meg, litt overrasket over at jeg ikke vekket henne, som jeg pleier. Hun skjønte fort at Jen var syk, og sa hun kunne ordne seg selv.. Jeg bråvåkner en stund senere og skjønner at jeg har forsovet meg. Resten av huset sover enda, men Maya hører jeg nede. Jeg kaster på meg det som ligger nærmest og løper ned til Maya som har laget frokost selv (frokostblanding, så ingen kniv i bildet) ordnet håret og kledd på seg. Jeg legger merke til at hun har vært flink, men i stedet for å fokusere på det bra, fokuserer jeg på at leksene ikke er gjort (vi pleier å stå opp tidlig å gjøre de på morningen med kakao og stearinlys i stedet for på ettermiddagen når det skjer så mye), og at matpakken ikke er laget enda. Jeg er stresset! På mirakulært vis så klarer vi å få gjort alt på kort tid, og nok engang - i stedet for å fokusere på at Maya har taklet presset og irritasjonen min så fokuserer jeg på at hun kler på seg sakte... 

I det vi går ut døren så ser jeg at hun kjemper for å beholde det gode humøret sitt, og ser på meg med litt skremt blikk. Da går det opp for meg at jeg er verdens værste mor! Hvordan kan jeg gjøre starten på dagens hennes dårlig, spesielt når det ene og alene er min egen feil? Heldigvis har jeg lært meg å gå ut av min egen boble å se ting fra en annen vinkel. Det fungerer ikke alltid, men i dag tidlig gjorde det det. Jeg satt meg ned og ga henne en stor god klem, og sa unnskyld. Jeg forklarte at voksne ikke er perfekte selv om de er voksne.. Og det visste hun ;-) Vi fikk en hyggelig gårtur til skolen, bare vi to - og det er ikke så ofte ♥

Grunnen til at jeg fortalte dette er for at dere kanskje kan tenke på deres egne barn og hvordan hverdagen ofte stresser av gårde. Ofte kan det hjelpe at noen minner deg på det.. Midtenbarn, eldste eller yngste - de har alle sine utfordringer, men så lenge vi ser barna våre og er ydmyke så kommer vi langt på vei. Da er det ingen sak å ha 3 barn - til dere som har lurt på det ;-)

Det er når de er syke man ser hvor små de egentlig er.. Derfor gikk jeg tilbake i bildene mine og så på bilder av Jenny da hun var bebis. Nå er hun snart 4 år og har blitt en stor jente. Forskjellen fra 3 til 4 er så stor.. Hun er så morsom og snill, og bestemt og kreativ ;-) Det er hun som får huset til å le, og vi har latterkrampe daglig av tøyset hennes. Nå som hun er syk skal jeg utnytte situasjonen å få tilbake bebisen min litt. Sitte på fanget og kose, og glemme et lite øyeblikk at hun er blitt stor. Lille midtenbarnet mitt som er så glad for både å være storesøster OG lillesøster. "Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det" ;-) 

Til slutt.. Verdens beste lesere, tusen hjertlig takk for at dere legger igjen kommentarer og blir med på pakkekalenderen, og ikke bare det, men forteller meg hvor mye dere setter pris på bloggen! Det varmer langt inn i hjertet! Bloggen betyr mye for meg, og det betyr at dere også betyr mye ♥ Jeg fikk en hyggelig tilbakemelding i går fra en leser som savnet hverdagsbloggingen min og gledet seg litt til kalenderen var over. Jeg er litt enig, kalenderen tar mye plass nå, derfor velger jeg å slå sammen trekning av vinner + åpning av lukene i et innlegg på kveldene. På den måten blir det lenger tid å melde seg på, og jeg får mer tid til vanlig blogging :-) 

Dette ble langt, jeg håper dere takler det ;-) Nå må jeg tilbake til syketrollet mitt og nyte at hun vil ligge på fanget. Vi ses ♥♥
PS. Trykk liker om du liker innlegget davel!

DET ER OPP TIL OSS

Det er nå det begynner. Maya har begynt i 1 klasse, og det er nå det begynner.. Det tøffe livet. Nå gjelder det å være våken som foreldre. Å mobbe, bli mobba? Passiv mobber? "Aldri verden om mitt barn kan gjøre noe sånt" - det skal ikke bli meg.

Jeg leste nettopp artikkelen der to smågutter på 8 år satt alene på bursdagen sin. Ikke en eneste kom av 15 stykker. Det er grusomt. Hjertet mitt skriker på vegne av disse barna. Hvordan kan det skje? Jeg husker det skjedde da jeg var liten, men aldri med meg. Selv hadde jeg en "enkel" oppvekst på skolen. Jeg hadde alltid masse venner, og var godt likt. Jeg var vel det man kan kalle "populær". Så hvorfor sa jeg ikke mer ifra? Jeg visste at det skjedde! Nå som Maya har begynt på skolen har jeg tenkt mye på dette. Det er ikke bare mobberne og offrene det skal fokuseres på, men også de med "makt" - men som oppfører seg.. Hvis flere står frem med en tydelig stemme vil det ikke de usikre mobberne (for det er jo det de er; usikre) fortsette. Selv om mitt barn aldri havner i kategorien enten/eller så vil jeg oppdra til å tørre å si ifra. Ikke lat som at man ikke ser, men ha selvtillit nok til å si at dette ikke er greit. Det krever mye, og det er vår jobb som foreldre å vise de vei. Vi har ansvaret! 

Det nærmer seg jul.. Det er ikke noen hemmelighet at tusenvis av barn gruer seg. Det er en spesiell tid som vekker mye følelser. Snakk med barna deres, det er så lite som skal til for å glede et annet menneske. Bare et lite spørsmål om å bygge lego sammen, kan gjøre hele dagen bedre for et lite barn som ikke har det så bra. Det er viktig å lære barna de små tingene, som gjør stor forskjell. Se hverandre, og ikke bare være opptatt av seg selv. Det er en vanskelig ting å lære seg, men det er viktig. Være et medmenneske. Spør barna; "hvordan hadde du følt det hvis..." Da er det lettere å sette seg i andres situasjon. Det er noe vi kan spørre oss selv om også. For voksne er ofte de værste! Hvordan skal barna ha et godt forhold til skolen/lærerne og barna hvis de hører mammaen snakke nedsettende eller irritert over en annen mamma? De små hører så mye mer enn det vi tror, og det er lett å glemme. 

I helgen hadde koret til Maya konsert i kirken her i Drøbak. De sang så mange fine sanger og hele kirken ble rørt flere ganger, men det var en sang som virkelig satt spor. Om at julen ikke er like fin for alle barn. At mange barn har store vanskelige tanker som gjør det vanskelig å sove på natten. Da rant tårene til venninnen min som var med. Hun jobber i barnevern og ser virkeligheten hver dag.. Mange av disse barna har grusomme oppvekster som få vet om, også kommer de på skolen - som egentlig burde være et fristed, og blir mobbet?

Ta ansvar og ikke bare surf med på bølgen dersom det ikke gjelder ditt barn. Vær en god mor eller far!