Fødselsskade

Nytt på bloggen: All oppkast blir slettet før det når omverden.

De siste årene, spesielt det siste så har det titt og ofte kommet inn kjipe kommentarer vedrørende min livssituasjon. Ydmykende og sårende kommentarer. Det er enkelt å tenke at det ikke er noe å bry seg om, vedkommende er bare misunnelig, jeg vet selv hvordan jeg har det og det samme gjør mine nærmeste rundt meg. Men allikevell så går det inn på meg noen ganger. De dagene der kroppen er ekstra vond og hjertet brister fordi jeg ikke har kommet over den nye livsituasjonen min, og alikevell velger å gjøre det beste ut av det. Som å tilbringe kvelden med venninner. Gjøre noe jeg ikke "burde", men som jeg vet blir en positiv opplevelse.

 Jeg har alltid vært en person som bryr meg om hva andre tenker og føler, på godt og vondt. Det gjør meg til et sympatisk og omsorgsfullt menneske, men det er også utrolig slitsomt. Jeg har blitt så mye bedre, og dette er ikke et stort problem - men det kan være himla kjipt når det er mennesker som spyr ut møkk på min blogg som jeg så fint deler med omverden. I mitt svake øyeblikk der selvrespekten har tatt en pause kan jeg ikke unngå å tenke, hva hvis andre leser dette? 

Og nå snakker jeg ikke om relevant konstruktiv kritikk. Det sier seg vel egentlig selv, men jeg føler det er best å nevne det. Nei, jeg snakker om irrerelavnte holdninger og meninger som ikke hører virkeligheten til. Dette forholder jeg meg ikke til lengere, og derfor har jeg satt et filter på kommentarene. All oppkast blir slettet før det når omverden. I don´t need it. Og det gjør ikke de fantastiske leserne mine, som gang på gang står opp for meg. Jeg vil føle meg bedre, og lysten til å dele de fine glimtene i livet mitt vil forhåpentligvis vedvare. 

I samme slengen klarer jeg ikke unngå å stille noen spørsmål. 

Hva er det som skjer inne i deg når du føler så irritasjon ved mine positive glimt i hverdagen? Det kan umulig være en god følelse og la andres liv provosere så? Det virker både slitsomt og usunt. Hva vet du egentlig? Lever du et identisk liv som meg og mener du kunne gjort det så mye bedre selv? 

I tillegg klarer jeg ikke la være å undre..
Hvorfor unner ikke du meg de tingene jeg har som du ikke kan få, når jeg unner deg de tingene du har som jeg ikke kan få? Jeg skulle alt i verden vært foruten min fødselsskade. Det har jeg vel delt gang på gang. Selvfølgelig ønsker jeg å jobbe som alle andre. De aller aller fleste gjør jo det! Intergrert i omverden og gode kollegaer, bare for å nevne noe.. 

Hvordan lar du deg provosere når jeg har hodet over vann, når alt tilsier at det burde være under? 
Om jeg kan si det selv så er jeg en fuckings fighter. Kampen jeg kjemper hver bidige dag syntes ikke for deg som sitter på andre siden av skjermen, men det betyr ikke at det ikke skjer. Er du virkelig så korttenkt og sneversynt at du tror bloggene du leser er hele livet vårt? I såfall skal jeg fortelle deg en ting: Det er ikke det! 

Jeg vet at jeg ikke gjør noe galt moralskt eller i forhold til mine forpliktelser, jeg beriker livet mitt med gode ting som gjør at livet er verdt å leve. For det er det! Og det du syntes jeg gjør galt er de positive tingene i mitt liv, ville du vært fornøyd hvis jeg måtte sitte i rullestol eller gå med krykker, kunne jeg da få reist på tusenfryd uten at du ville latt deg provosere ved at jeg tilbringer dagen ute, og du kanskje inne på et kjedelig kontor? Noe sier meg at det heller ikke ville vært "godkjent".

....og ville du vært fornøyd dersom jeg takket nei til min rettmessig stønad fra nav som ene og alene ville gått på bekostning av barnas lykke? 

Jeg vet at dette kun er nettroll, jeg velger selv å dele livet mitt, men nå måtte jeg bare få ut litt steam altså.. Takk og lov så er majoriteten oppegående, sympatiske og varme mennesker som vet godt at man ikke skal være ufine om andres liv, før man har levd det selv. Og flaks for deg som spyr ut galle på bloggen min -  jeg unner ikke deg å gjøre i buksa i kafeterian på jobben. Faktisk ikke, det ville sagt mer om meg enn noe annet. Tenk litt på den. Jeg unner mine medmennesker gode ting. Selv ting jeg ikke har. 

For ytterligere informasjon om min helse... Ta kontakt med legen min, nevrologen min, personlige treneren min, konsulten min på NAV eller de 5 andre som har fulgt meg de siste 3 årene. 

Enn så lenge så sier jeg som jeg sier til barna: Pass på deg sjæl. 

Hva skjer i møtene, egentlig?

Som dere vet så har jeg vært litt i Oslo i det siste. I møter som ikke dreier seg om verken barn eller blogg, kun meg selv. Enkelt individet Marlen, og hennes fremtid. Har du hørt noe så skummelt? Ikke jeg.. Men samtidig utrolig berikende og lettende. Noen mennesker ønsker å hjelpe meg, og min fremtid. Jeg, i samråd med ARK (en egen avdelig under nav som driver med karriere og arbeidsrådgivning) skal finne ut av hva jeg har kapasitet til, og hvor mye / lite. Nerveskaden og alt som følger med er her for å bli, for resten av livet. Jeg har lært å leve med det, men det skal ikke definere meg. Jeg må stake ut en ny vei fremover. Enten det er en jobb som passer mine forutsetninger, uføre (aller siste utvei) eller studier videre for å få en jobb der jeg kan bruke hodet mest mulig, og ikke kroppen. Men her er det så mye som spiller inn, og mye som må henge sammen.
Jeg setter så ekstremt stor pris på å få denne mulighet. Jeg snakker med psykologer og andre med lang erfaring. Jeg er jo ikke den eneste her i verden med utfordringer som setter livet i en annen retning enn planlagt.. "Heldigvis" (denne kan jo vippe begge veier) så er jeg såpass ung. Jeg har mange år igjen, og selv om det på mange måter føles skummelt og tungt å pushe meg ut døren, så vet jeg at jeg kommer til å angre resten av livet hvis jeg ikke forsøker alt. Det finnes jo så mye.. 

Om jeg fortsetter å svømme over vann, eller om jeg synker hvis man laster på mer  - det vet jeg ikke. Det føles som jeg synker. Men jeg må prøve. Og det er det disse møtene handler om. Jeg har gode støttespillere, og jeg er så spent på å se hvor denne veien slutter. 
Veien jeg hadde staket ut før alt dette skjedde er nemlig ikke mulig lenger. 

Til dere nye: Her kan dere lese om fødselsskaden "skadet for livet", og her kan dere lese om hva planen egentlig var "Jeg skulle jo bli psykolog, jeg"

Jentetur til Marbella // kontrastene

Jeg skal på jentetur til Marbella. Jeg gruer meg som pokker!  Og nå skal jeg fortelle hvorfor. Jeg viser det ikke, jeg har lært å leve med disse følelsene, og det går fint. Men det betyr ikke at de ikke er reelle, og en vanvittig kamp på innsiden før en sånn tur. 

Det starter med flybussen. Flyet går veldig tidlig på morningen, før jeg rekker å drikke mine 3 kopper med kaffe for å sette igang systemet. For det er jeg avhengi av, å sette igang systemet før jeg beveger meg ut av døren. Jeg går ikke ut av døren før det er i boks! Bare ved å skrive dette så kjenner jeg det knyter seg i magen. Men jeg skal klare det, jeg SKAL ikke la det ødelegge. Grunnen til at jeg må sette igang kroppen, eller "systemet" som jeg kaller det, er for å vite helt sikkert at jeg ikke vil trenge et toalett de neste timene. Når jeg trenger et toalett så må det være i umiddelbar nærhet. Sånn, der skrev jeg det. Heldigvis for min del så er det toalett på flybussen, men det er ingen ønskesituasjon. Obviously.

Det samme problemet møter jeg på flyplassen. Mye folk, kø, uoverskikkelig. Her er min trøst jentene mine, de kjenner meg og mine utfordringer. Jeg er trygg nok til å rope ut hvis det oppstår en situasjon. Dette forfølger meg helt til jeg kommer til leiligheten. Rekker jeg det? Spiller kroppen på lag? 

En annet vanskelig problem er begevelse. Hvis jeg går for mye så kommer smertene. Føles som tannverk i hele benet mitt. Det kommer ikke med engang, men kikker inn på natten og dagen etter..  Konstant. Dette gjør meg sur, sint og lite omgjengelig. Passer ikke bra sammen med en jentegjeng på 6. Men heldigvis, de kjenner meg. Dessuten er jeg forberedt. Mentalt forberedt, dette er bare for en liten periode, jeg kommer i balanse igjen. Smerteskalaen finner sin vei ned der jeg er vant til å ha den.

Så har vi disse småtingene som ikke kan regnes som problem, men som bare er litt dritt.. Jeg må planlegge og tenke gjennom alt. Heler eller ikke, taxi/bil hvor enn vi skal, prioritere. Hvor mye skal jeg pushe meg? Er det verdt det?

Skulle ikke tro denne sjørøver´n sliter med noe på innsiden? Well I do. Men hvem gjør ikke det?

Ja, jeg tror det er verdt det! Dette gir meg så mye, og jeg kan bare være meg selv! Jeg kan ikke ta så tungt på ting, jeg må heller fokusere på at jeg faktisk kan dra. Litt galgenhumor om det værste uhellet skulle skje...  So fucking what!? Det er bare jenter jeg kjenner godt rundt meg. Ekstra skift i vesken! Og snart så er jeg hjemme igjen. 

Det er viktig med påfyll av venninner og frihet. Med frihet så mener jeg å tørre å fly.. Tørre å ta flybussen. Tørre å reise fra Lykke og barna, de er jo min trygghet. Tørre å nyte livet utenfor de fire veggene i huset mitt. Jeg skal ikke gjøre dette ofte, det er snakk om en sjelden gang. Det blir verdt det, og det blir gøy. Det har jeg satt hodet mitt til! 


Nå åpner jeg den private delen av meg så til de grader. Ut av komfortsonen. Det er for å vise dere hvordan en sak kan ha to sider. Ting er sjeldent så bra som det virker. Vi har alle noe! Det mest naturlige ville vært å publisere innlegget jeg skrev i går, og kun det. Da hadde nok noen tenkt sitt om meg og mine prioriteringer. "Jentetur til Marbella liksom, så idyllisk og kanskje provoserende til og med. Har ikke hun sååå vondt a?" 
Nettopp derfor viser jeg dere denne siden også. 

Dette innlegget er ikke ment som et klageinnlegg altså. Jeg lever med mine utfordringer hver dag og har gjort det i 3 år. Jeg ville bare vise hvor stor kontrasten kan være. Sånn er livet! 

Jeg har snudd tankemønsteret mitt

Når fremtiden blir snudd på hodet, og ting ikke blir som forventet så kan det ta lang tid før man ser det positive i forandringene. Spesielt når man har nye smerter i tillegg, smerter som er der absolutt hele tiden. 
Sånn var det hvertfall med meg. Da jeg følte at venner og familie kastet seg ut i verden, lange oppdagelsesferder langt unna lille Norge, studier eller jobber som var så spennende at jeg fikk gåsehud på kroppen bare jeg hørte snakk om det, kunne det være vanskelig å se gledene i mitt eget liv. Enda hvor mye jeg ville så rakk liksom ikke kroppen til stort mer.

Spesielt etter ferier. Ta sommerferien for eksempel. Vi kunne være sammen flere dager i uken sammen med barna, skikkelig feriemodus med sus og dus.. Også tok sommerferien slutt. Tilbake til skole, barnehagen og jobben. Alle rundt meg. Inkludert han jeg bor sammen med. Mens jeg følte meg uendelig ensom og alene hjemme. Jeg utviklet ikke meg, mitt ego i det hele tatt.. Mens jeg følte at alle de andre utviklet seg i superfart! Levde både livet som mor og seg selv. Den kunne være skikkelig kjip å kjenne på.. 

Men som med alt annet så vil vi gjerne ha det vi ikke kan få. Har man blondt hår ønsker man brunt, har man krøller ønsker man rett hår.. 

Nå har det gått 3 år, og jeg har det veldig bra med meg selv. Hvertfall 80% av tiden. Jeg har satt fokuset på andre ting. Ikke på alt jeg går glipp av, men på de godene tingene ved situasjonen min. Og vet dere hva en av de tingene er? 

Være tilstedet når barna mine kommer hjem etter skolen, og gjøre lekser. Til og med lage kakao mens de gjør leseleksen sin. Det er toppen av lykke for meg akkurat nå  Hva morgendagen, eller neste år bringer det vet ikke jeg. Men jeg setter uendelig pris de små tingene som dette. Når jeg først er nede for telling, og går for halv tank så kan jeg utnytte det til noe så fint som å sitte sammen med barna mine i fred og ro, å gjøre lekser. Det er hverdagslykke for meg!



Det tok meg en stund å snu dette tankemønsteret, men det har jeg klart. Og det er jeg pokkern meg stolt over. Derfor prøver jeg å dele de fine sidene i livet mitt, ikke bare de ensome stundene der jeg føler at jeg glipper. 

PS. Lurer du på hva jeg snakker om, kan du lese om fødselsskaden min her

ET SLAG I TRYNET

I helgen gikk jeg på en smell. En psykisk smell.. 

Jeg skulle hjelpe til med årets store begivenhet til turngruppen, juleshowet. Jeg visste om denne dagen i god tid, og jeg visste godt hva jeg gikk til. Jeg sitter i styret og har en del av ansvaret. Vi snakker kiosksalg, kaffekoking, flying hit og dit.. Tusen spørsmål osv.. Ja, dere vet jo hvordan sånne arrangement funker, enten det er med fotball, håndball eller skigruppa!

Treningen ble skippet denne uken. For å ikke bruke kroppen mer enn jeg må. Jeg tok det rasende med ro dagene før, selv om det ikke egentlig har noen betydning. Det bare føles bedre.. Jeg våknet denne lørdagen og visste at i dag skulle jeg smile, være tilgjengelig og være i aktivitet i nærmere 6 timer. Jeg gledet meg faktisk! Jeg drakk mine vanlige 3 kopper kaffe, og jeg skippet frokosten. Dette for å ha kontroll på inntak VS uttak - hvis dere skjønner.. Dette er jo en stor belastning og ikke noe jeg er stolt over. 

Jeg sminket meg, fikset håret og tok på meg skjørt og halvhøye heler (selv om jeg ikke burde). Pyntet meg litt for anledningen, og syntes selv jeg ble ganske fin.. Hvertfall med tanke på hvordan jeg har sett ut de siste ukene. Ja, faktisk månedene. Det er en grunn til at det ikke har vært noen dagens lykkemamma innlegg siden sommeren.

Dagen startet og jeg la tankene om hvordan morgendagen kom til å bli helt vekk. Jeg hadde bestemt meg, jeg gadd ikke ta hensyk til meg selv i dag. Jeg orket ikke, det i seg selv kan faktisk være ganske belastende og slitsomt - og alltid skulle ta sånn hensyn.. Ikke kunne bruke pene sko -  da får jeg vondt i ryggen. Ikke gå de trappene -  da kommer smertene snikende. Ikke kunne hjelpe til fordi jeg har nok med meg selv.. Dere skjønner tegningen. 

I dag bidro jeg som alle andre, og det var så fint! For det var sånn det var før.. Da var jeg aldri redd for å bidra.. 

Halvveis ut i dagen hadde jeg skjært opp 20 kaker, kokt 30 kanner kaffe, løpt hit og dit, sett på fantastiske turnjenter og snakket med mange foreldre. Jeg storkoste meg og regelrett dreit i at kroppen skrek S T O P P på innsiden. Ingenting skulle stoppe meg fra å være meg. Ikke engang en dum nerveskade.. Ikke i dag, for i dag var jeg mammaen til Maya og Jenny - og hun bidro skal dere vite!

Jeg snek meg en rask tur innom snapchat.. Sendte en snap fra showet. Så en tur innom bloggen.. Det skulle jeg ikke gjort, for der lå det en kommentar å ventet på meg. Min største frykt sto svart på hvitt og lyste mot meg, og jeg fikk klump i magen. 

"Det er fasinerende hvordan du kan forsvare at du er ufør, med det aktivitetsnivået du har. Provoserende rett og slett."

Midt i folkemengden sto jeg, mens jeg kjente angsten melde sin ankomst i rakettfart. Jeg fikk lyst til å rive av meg både sminken og smilet.. For tenk om folk tenkte det samme? Dessverre er dette min største frykt.. Jeg angret på at jeg hadde fikset håret, tatt på meg pene sko og skjørt. Det jeg egentlig burde gjort var å stille opp sånn jeg føler meg. DA hadde jeg faktisk følt meg mer bekvem. 

Jeg turte ikke engang vise kommentaren til venninnen min som sto siden av. I frykt for at hun også skulle tenke det samme. 

Litt sånn: "Ja når du sier det.. Jeg stusser over hvordan du klarer dette". Det hadde jo selvfølgelig ikke skjedd, men så paranoid ble jeg. Trist, men sant. 

Midt blant foreldre, barn og sjokoladekake begynte jeg å svare.. "Hvordan våger du å skrive noe sånt, du aner ikke hvor mye jeg sliter, og bla bla bla" men så stoppet jeg. Hvor kommer jeg med det? Burde jeg heller skrive om møkkadagene mine på bloggen kanskje? Vil hun som kommenterte tro meg da? 

Med dette innlegget vil jeg egentlig bare minne oss på at ting er sjeldent som vi tror. Ikke døm, og ikke lag egne oppfatninger av andre og deres liv. For hva vet vi egentlig? 

Jeg sverger.. Det er en grunn til at jeg har den hverdagen jeg har. Den gagner meg overhodet ikke. Det er ingenting ved den jeg liker, men det er blitt livet mitt og jeg forsøker alt i min makt å gjøre det så bra som mulig. Det er så mye mer enn det som vises på bloggen. 

Jeg vet jo at jeg eksponerer meg selv på nett, og at dette kan skje siden jeg er så åpen og skriver en blogg. Men alternativet er å ikke skrive blogg, og det er ikke noe jeg vil.. Dette er jo jobben min på en måte, og en hobby jeg brenner for. Mitt fristed ut til dere, i en ellers så ganske asosial hverdag. 

Her kan du lese mer om min fødselsskade etter keisersnitter med OC.

MIN VÆRSTE FIENDE

Jeg våknet nettopp opp til sol! Første gang jeg sto opp i dag var det uvær. Jeg var dødstrøtt etter en kjip natt, jobbet meg gjennom morgentimene som en noenlunde okey mor, smurte matpakker, fulgte til barnehagen og skolen - karret meg hjem, og sovnet. Jeg gjorde det værste jeg vet.. Jeg sov på dagtid.

Hvorfor er det det værste jeg vet? Fordi jeg er min egen største fiende. Jeg er livredd for at den indre stemmen skal kjefte på meg, og fortelle meg hvor lat jeg er. Siden jeg ikke kan jobbe skal jeg straffe meg selv ved å gjøre ting hjemme. Selv når kroppen er på sitt verste og jeg er utslitt.. Det kan jo hende det er noen som ikke tror meg? Da må jeg være først og fortelle hvor mange vask jeg har satt på..

Jeg sliter med dette. Og det tror jeg det er flere som gjør.. Stemmen på innsiden som motarbeider og forteller deg hvor dårlig du gjør det, i stedet for å ta vare på..

Jeg sloss for å ikke skamme meg. Skamme meg for å ikke være 100%. Usynlig syk.. Tenk om hun på butikken ser at du handler på dagtid, og syntes du er lat fordi du ikke jobber - sier stemmen på innsiden?

Noen dager svarer jeg: Hva så?

Men ofte dropper jeg å handle..

Ofte dropper jeg også å sove på dagtid. Nesten alltid dropper jeg det. Selv om jeg alltid er våken på natten fordi jeg ikke klarer å sove, fordi kroppen min har vondt. Skal jeg straffe meg selv ved å være trøtt på dagen, fordi jeg er redd for selvfølelsen hvis jeg sover? Det henger ikke på greip. I tillegg straffer jeg ikke bare meg selv, men også de rundt meg. Unødvendig mamma og kjærste er bare dumt..

Likevell gjør jeg det. Fordi jeg er redd den indre stemmen skal si at "jaja sånn gikk det med deg, selvmedlidenhet og soving på dagtid, mens andre klarer å jobbe 8 timer hver dag og fungere", eller for at noen skal få vite.

Det er jo helt sinnsykt.. Det går jo ikke an.

Hvorfor denne skammen? Jeg har ingenting å skamme meg for, jeg er et offer for pasientskade, jeg burde ikke skamme meg.

Hvorfor er det sånn? At vi er vår egen verste fiende. Jeg har gjort en stor jobb med meg selv i denne prosessen, og større må den bli for at jeg skal ha det bra. Ha det bra med meg selv når jeg tar vare på meg.. Jeg har det perfekt når barna er hjemme og jeg kan være mamma. Eller kjærste, eller venninne.

Men når jeg sitter i sofaen min hjemme og kroppen lengter etter en times søvn, og jeg nekter. Da har jeg det ikke så bra..

Hei, jeg heter Marlen. I dag har jeg sovet på dagtid, fordi jeg fortjener det. Og jeg trenger ikke forklare meg til noen.

Hvis jeg hadde vært min venninne ville jeg sagt:
Se heller på alt du får til, i stedet for det du ikke får til. Du gjør det du kan for å fungere, og det er din jobb. Gjør du ikke det så svikter du deg selv, og familien din. Det er du selv som vet hva som må til for å fungere, ingen andre, så stram deg opp og vær ærlig. Ikke lag unnskyldninger for din indre stemme, eller noen andre.
Basta!

Takk for at du leste ❤︎ Og hvis du er en ny leser som lurer på hva mine utfordringer er, kan du lese om "skadet for livet".

TØFFE TIDER 

Denne høsten har vært utfordrende. Jeg føler jeg skylder dere såpass at jeg vil innrømme det. Så har dere en forklaring på hvorfor det har dabbet av her de siste ukene.. Det er flere årsaker til dette, noen er private og ikke noe jeg vil dele med bloggen, hvertfall ikke akkurat nå. Ellers er det samme gamle sakene som kaster seg på meg hver høst, og jeg blir like overrasket. Når temperaturene ute synker, øker smertene mine. Det følels som at betennelser tar over nervene i benet mitt, og det tar litt tid å regulere psykisk. Det tar også litt tid å finne ut av medisinering for å gjøre tilværelsen litt bedre. I disse overgangene har jeg lært meg å beskytte familien min og meg. Jeg lukker ute alt ekstra, og går i dvale på dagtid for å "orke" ettermiddagen med barna. Litt etter litt blir jeg mer vant til mer smerter, og jeg blir meg selv igjen. Hva nå enn det betyr.. Dette har jeg lært meg, og det er bra. Men det jeg ikke har lært meg er å erkjenne disse overgangene. Erkjenne at sånn er det bare! Der har jeg en stor jobb igjen..

Det positive er at jeg virkelig setter pris på tiden med barna. Min helsesituasjon gjør at jeg ikke kan jobbe som mannen på gata, og det er dritt - men midt oppi all elendigheten så kommer det noe godt ut av det. Og det er barna. Takk og pris for barna ❤︎ ... Utentatt når OC tilter noe så hinsides, og den lille uskyldige babyen min viser frem nye sider... Haha!

Uansett, kort oppsummert. Det er litt tøffe tider, men jeg tror jeg er over kneika! Så HELLO BLOG!

Nå har jeg nettopp dyttet i meg en pose potetgull og en hel melkerull (med fyll !) på skremmende liten tid. Kanskje vurdere å lage meg litt kveldsmat før jeg kaster meg over lørdagsgodtet til barna også? I think so!

Jeg håper mine trofaste lesere har det fint! Jeg setter STOR pris på at dere titter innom, selv på kjedelige perioder som dette. Thank you ❤︎

DET ER IKKE SOM DU TROR

Jeg sitter ute på terrassen og soler meg. Jeg er ferdig trent og har laget meg en digg salat til lunsj. Kaffen er varm og solen steker meg i ansiktet.. Kanskje rekker jeg å bli litt brun til 17 mai? Det er to timer til barna skal hentes, og før det skal jeg blogge litt. Kanskje rydde litt.

Utad virker dette utrolig irriterende for noen, kanskje de som jobber 07-17 hver dag, og aldri rekker å se barna sine. Noen undrer seg kanskje over hvorfor jeg ikke jobber, og at det virker så deilig å være meg. Hjemme hver dag.  Andre tenker kanskje at det hadde vært lurt om jeg bare fikk meg en jobb. Hva som helst... Bare for å komme tilbake i arbeidslivet.. Jeg er jo tross alt 28 år, og utad har jeg "kun fått 3 barn og thats it."

Det ingen forstår - det ingen har forutsetning for å forstå er kampen jeg sloss hver dag. Meg mot min egen kropp. Meg mot den fuckings fødselsskaden jeg fikk under fødselen med OC. En nerveskade etter spinalbedøvelse som gir meg smerter 24/7, lite kontakt med venstre ben - noen områder verre enn andre. Jeg er nummen og kald. Skaden som hindrer meg i å gå jogge og gå turer. Hvis jeg beveger meg for mye vil jeg gå på meg en betennelser som ikke gir seg før 2 uker senere, og benet mitt svikter til jeg snubler og faller.. Det verker og er vondt. Det føles alltid som tannverk i hofta. Konstant. Et annet problem enn selve benet er utfordringen rundt toalettbesøk. Jeg ønsker ikke å utdype det, men ting er forferdelig vanskelig. Ting som kanskje virker så lett er nøye planlagt. Alt jeg gjør, hvor jeg drar og når jeg spiser er nøye planlagt. Hele tiden. Nå går det automatisk på utsiden - dvs at de nærmeste ikke hører meg planlegge i like stor grad lenger, men det foregår på innsiden. Fra jeg våkner til jeg legger meg. I frykt for uhell. 

 Jeg sover dårlig. Blir lett irritert og sint. Føler at benet mitt er råttent. Fremtiden er frustrerende og uvisst.. Dere kan jo tenke dere hvor utfordrende det kan være for mine nærmeste. Det eneste som hjelper er ro og hvile gjennom formiddagen, for å klare ettermiddagen med familien. Trening som gjør benet mitt sterkere. Medisiner som lindrer smerter så langt det er mulig. Mennesker rundt meg som skjønner at dette er sånn livet mitt har blitt, og at den fysiske biten vil alltid være sånn. 

Som dere sikkert forstår er ikke den formiddagen med deilig lunsj i solen så idyllisk som den kanskje virker fra utsiden. Jeg sliter med mine demoner, men har lært å se lyst på hverdagen, og utnytte gode stunder. Stort sett. I dag koste jeg meg, og følte meg heldig. I morgen føler jeg meg kanskje ikke like heldig. 

Dagens innlegg er skrevet til mine fine lesere som etterlyste informasjon om fødselsskaden. Dette er hva jeg sliter meg hver dag. Min store utfordring. Men bare vent, jeg kommer sterkere tilbake. 

// Følg meg også på snapchat: marlennordby Instagram: Lykkemamma 

A PICK ME UP NÅR TING ER DRITT, SOM BARE DU KAN



Noen ganger kjenner jeg på hele kroppen min at jeg ELSKER mennesket jeg bor sammen med av hele mitt hjerte. Han kjenner meg bedre enn noen andre, og redder meg ofte ut av min egen boble. I går skjedde dette: 

C: Jeg skal dra på trening nå, skal du trene i dag?  
M: Nei.
C: Hvorfor ikke?
M: Jeg har vondt i benet, og er så trøtt. Dårlig natt.
C: Uff da. Hvor lenge siden er det du har trent da?
M: Siden før jul.
C ser på meg med skjevt blikk, og jeg begynner straks å forklare meg..
M: Det er så tungt å komme i gang. Jeg får mer vondt i benet, og da må jeg bli vant med smerten på nytt. Jeg hater det og takler det så dårlig når jeg er sliten.
C: Jeg skjønner det jenta mi. MEN vet du hva, Aksel Lund Svindal trener hver dag selv om han har røket akilisen (eller hva han har gjort) han trener alt annet.. Du blir et annet menneske når du mestrer treningen, du sier det jo selv.. Og du trenger ikke trene ben, og det trenger ikke være en lang og hard økt heller. 
M: Okei. Du har rett. Jeg drar i morgen.
C: Hvorfor ikke nå? Da slipper du å grue deg til i morgen. Jeg kan kjøre deg..
M: Jammmmennnn... 
C: Gå å ta på deg treningstøyet så venter jeg her.
M. OK.

En time senere sener jeg teksmelding til C:
TAKK. Jeg elsker deg!

Halvannen time senere så smiler jeg til meg selv for første gang på 3 dager. I did it. Jeg gjennomførte. Takk kjæresten min, for at du ser når det skal pushes på, og ser når jeg er på vei ned i gjørma. TAKK for at du dytter meg ut når jeg helst vil syntes synd på meg selv, å ligge under teppet. Hjemme, der ingen ser meg.  

TANKER

Jeg valser inn på ahus i god tro om at nå skal alt ordne seg. Naivt, I know.  Jeg er optimistisk, men samtidig litt nervøs.. Jeg har brent meg før, og det kan skje igjen. Samtidig så legger jeg den tanken langt vekk. Det gjelder å ha troen. Ikke gi opp! Det er nettopp det jeg satset sjela mi på i går. Ny lege, nye undersøkelser og nye svar. I wish! Det er egentlig typisk meg å tenke sånn.. Prinsessetanker i min prinsesseverden. "Alt ordner seg hvis man bare tror nok." Vell, jeg fikk meg en liten smell. Igjen. I tillegg var det stillestående kø i 2 hele timer på vei hjem. Ikke hadde jeg batteri på mobilen så jeg kunne ringe å klage til noen heller. Det sier seg selv, det ble mye tanker på vei hjem. Det var ikke det at legen jeg møtte i går var "teit". Tvert om, vedkommende var flink. Det bare føles som at ingen forstår.. Jeg skulle så gjerne blitt bra i går. Noen ganger tror jeg at jeg ser for lykkelig ut. Øynene mine forteller om det fantastiske livet jeg har med mannen og barna mine, ikke om de konstante nervesmertene som regjerer i kroppen. Jeg tror også at jeg må bli flinkere til å være tydelig. Når jeg møter en lege som gir meg et klaps på skulderen å sier "bare gi det litt tid så ordner det her seg, vet du" - da nikker jeg smilende og tror på det. For den femtegang gang... Det er først når jeg er utenfor jeg blir etterpåklok. Jeg skulle jo fortalt mer tydelig om hvordan jeg har det, jeg blir bare så satt ut der og da. Satt ut av at vedkommende tviler på at noe sånt kan skje under et keisersnitt.. Hva er det å tvile på? Selv om diverse tester tyder på ditt og datt, er jeg det beste beviset - med et trøtt og smalere ben, diverse doproblemer og nervesmerter som blir verre når jeg er for aktiv. Jeg legger ikke skyld, jeg vet bare at jeg var frisk i kroppen før jeg fødte, jeg er 27 år - dette har ikke kommet av seg selv. Det positive er at vi alle er engie om en ting, trening er bra for kroppen min. 

Jeg er litt usikker på hva dette innlegget handler om, det er verken et budskap eller noe form for syting - mer som en liten oppdatering til dere. Jeg føler nemlig at vi er på lag.. Det kan høres sinnsykt ut, men det er sant. Vel, takk for at dere leste dagens utblåsning - nå må jeg gå, jeg har nemlig en 1åring som maler lunsjen sin på ipaden min.. Hvordan han fikk tak i det ene og det andre, aner jeg ikke. Han er seriøst overalt om dagen! 

MORGENKAFFE UTE & TANKER OM SKADEN

Og bloggings. What a sunday! OC sover, jentene leker ute og finner dyr, Christian er på trening og jeg sitter i fred og ro å blogger, mens jeg nyter morgenkaffen. Jeg har faktisk ikke ord! Jeg er definivt en sommerjente, og ikke vinter. Det samme er Jenny! Da hun fikk klarsignal til å ta av seg jakken mens hun lekte ute i går var det som om noe skjedde med hele jenta. Øyenene glitret og hun ropte ut i ekstase "endeeliiiiig"! Jeg tror dette blir en fin vår! 


Gårsdagen ble brukt til å klargjøre den ene terrassen. Utemøbler ble satt frem, sammen med puter og litt skinn. Det er fortsatt en del som gjenstår før jeg får utestuen som jeg vil, men det er tross alt kun slutten av mars. Resten av dagen tok vi det helt med ro. Egentlig så har jeg brukt uken som var til å ta det med ro. Dere husker kanskje at jeg feiret bursdagen min forrige helg? Vel, jeg gjorde noe dumt.. Nemlig å ta en time på dansegulvet.. Det fungerer svært dårlig med benet mitt. Spesielt siden jeg hadde stresset i forkant av selskapet også. Jeg har fått kjenne på det hele uken, og smertene som sitter i benet, hoften og mye i ryggen har vært ekstreme. At jeg ikke lærer? Problemet er selvfølgelig at jeg vil ikke gi etter for skaden min. Jeg elsker jo å danse! Der og da sa jeg at det var verdt det, men en uke etter så mener jeg dessverre det motsatte. Jeg prøver å ikke "syte" så mye. Jeg har jo "sytet" i snart 2 år, føler jeg.. Først et helt svangerskap med psykokvalme fra helvette, og nå dette. Jeg vet jeg ikke kan tenke sånn, men man klarer ikke alltid å kontrolle sånt. 

I dag våknet jeg hvertfall å så på Christian, mens jeg sa "Nå føler jeg meg endelig som meg selv igjen." Så langt det er mulig da ;-) Jeg orker å gå ned trappen til vaskerommet, jeg er ikke så amper, og jeg har ikke de værste av de værste smertene.. Hvertfall ikke så tidlig på dagen. Nå skal jeg være smart. Porsjonere ut styrken min. Så kanskje jeg slipper krykkene de siste timene før jeg legge rmeg..  

En ting skal sies da, denne varmen gjør godt for kroppen min. Det føles som at nervene slapper av, og ikke står i spenn hele tiden? Merkelig følelse men det er sant. Så jeg må nok bare bli sittende ute i solen i dag! Ha en nyydelig dag, kjære dere! Og takk for at dere stikker innom siden min <3 Jeg kommer innom i kveld :)

RØRT TIL TÅRER

Jeg er helt overveldet av følelser etter innlegget mitt i går. Tusen hjertlig takk for hvert et ord dere har sendt meg. Både her på bloggen, instagram, mail og facebook. Dette har virkelig gitt meg styrke. I går kveld ble jeg til og med intervjuet av side2 og saken ligger på topp på side2 og nettavisen. Tenk det? Kanskje det er mennesker der ute som kan lære av min historie, eller bare føle et slags felleskap i fødselsskader? Det er sånn det føles for meg når jeg leser om dere andre som også har tøffe skader etter fødsel. Eller nerveskader med samme utfordringer men pga andre ting. Det er ensomt å gå med dette alene! Jeg setter også stor pris på alle har delt dette videre. Tusen takk ♥

Mens jeg sitter å ser på de fine barna mine som leker så fint på gulvet, og leser alle kommentarene jeg har fått siden i går kveld så vet jeg at dette blir en fin dag! Solen skinner, OC er frisk, jentene er blide og glad for å dra i barnehagen og på skolen, vi skal på 1 årskontroll - og i kveld setter vi faktisk kursen mot Estepona i Spania. Jeg har jo snakket om å dra til varmere strøk noen uker, og jeg tror OC vil få så mye glede av sol og sommer. Jeg er ovebevist om at astmaen blir så mye bedre der. Om det stemmer gjenstår å se, men vi drar hvertfall nå som han er frisk nok til å fly.. Vi reiser sammen med den ene svigerinnen min, og fetteren til Casillas som er noen uker yngre. 

Hvordan reise med fødselsskaden? Vel, det kreves litt planlegging, men samtidig må jeg prøve å ta det litt som det kommer. Prøve å sitte mest mulig. Ikke bruke opp unødvendige krefter på å stå i kø. Spise forsikitg. Gå på toalettet før jeg drar. Pakke nødvendigheter hvis uhell skulle skjedd, og ta medisiner før jeg drar så smertene dempes litt, osv.  Jeg nekter å la dette komme i veien for å kunne gi Casillas en deilig uke i varmen. I tilleg vil varmen være godt for meg også. Når det er kaldt så blir alt mye vondere.. 

Anyways, bloggen blir med og jeg håper dere gjør det også :) Vi ses litt senere!

SKADET FOR LIVET?

Det er 1 år siden hastekeisersnittet med OC. 1 år siden spinalbedøvelsen ikke virket som den skulle og jeg ble lagt i narkose.. Da ante jeg ikke hvordan det neste året ville bli. Permisjonstiden som mer eller mindre skulle bli ødelagt på grunn av min ødelagte kropp.. 

Jeg er 26 år gammel. Jeg har tre barn. Jeg er aktiv. I hvertfall så var jeg aktiv. Jeg har fått en skade etter spinalbedøvelsen som ødelegger for meg. Den ødelegger i stor grad. I begynnelsen etter keisersnittet så var jeg bare så lykkelig over at babyen min var frisk, og det lange tunge svangerskapet med ekstrem svangerskapskvalme var over. At det venstre benet var numment tenkte jeg ikke stort over, jeg var bare så glad for å være ferdig.. At jeg måtte løpe hver gang jeg måtte på do var heller ingen krise. "Skavanker" følger jo med etter et svangerskap og keisersnitt !? Det var først etter noen uker jeg begynte å stusse. Etter noen uker hadde arret blitt bra, og jeg kunne begynne å røre på meg igjen. Da kom tankene.. "Skal jeg virkelig føle at benet mitt er dødt?" "Skal jeg ikke føle når jeg klør meg på utsiden av låret?" "Må jeg virkelig løpe til toalettet hver gang jeg må på do?" Disse spørsmålene og mange mange flere surret rundt i hodet mitt, men tanken var at dette skulle jeg gå av meg. Nå har det gått 12 måneder, og benet mitt føles fortsatt dødt. 
Jeg har vært til uttallige legesjekker hos alt fra nevrologer til fysio. Svarene jeg får er forskjellige. Noen mener det er lite sannsynelig at dette har skjedd. Vel, jeg VET det har skjedd. Jeg lever med dette hver dag. Noen sier at nervene umulig kan kuttes tvert av som følge av en spinalbedøvelse. De er skadet og nervene vil vokse ut, men det tar tid - 1 år ca. Nå har det gått 1 år.. Ingen endring. Hva betyr det? Andre mener at dette må jeg leve med resten av livet. Jeg må finne måter å få hverdagen til å fungere. Og der er jeg fortsatt på startstreken.. 
Noen mener jeg må bevege meg. Gå så mye som mulig. Problemet er når jeg går lengere turer så svikter benet. Det klarer ikke løfte meg, og jeg faller eller snubler. Det verker som om hele benet er betent. Dette får jeg medisiner for som lindrer litt. Andre mener jeg ikke må presse meg selv. Hvis jeg går feil (noe jeg gjør) så vil det gå utover resten av kroppen, som rygg og skuldre. Dette stemmer.. Det verker steder jeg aldri har hatt vondt tidligere.. Resten av kroppen kompanserer for benet som ikke orker. For å få litt støtte bruker jeg krykker eller stokk, det hjelper litt. Det bare føles så feil! Jeg er jo 26 år, jeg skal da ikke trenge stokk!? Derfor ligger den ofte hjemme, og jeg går heller mindre. Frem og tilbake til barnehagen. Aldri i butikken. Jeg må velge mine turer i løpet av en dag. Jeg må prioritere. Dette virker kanskje ikke så utfordrende, men det er faktisk vanvittig utfordrende. Spesielt med 3 små barn. 

Jeg skal kunne løpe etter Jenny uten å få en søvnløs natt pga smerter. Jeg skal kunne vaske huset uten å være redd for å falle ned trappen fordi jeg er sliten i benet, og foten ikke klarer å holde meg oppe. Jeg skal kunne stå på slalåm med barna mine. Jeg skal kunne gå på tur med barselgruppen. Jogge ute i den friske vår luften.  Hvordan kunne dette skje? Jeg skal ikke måtte være i nærheten av toalett 24 timer i døgnet. Jeg skal hvertfall ikke trenge å ha skift og "bind" (det heter vel heller bleier) i vesken, i tilfelle det værst tenkelige skulle skje når jeg er på lengere turer utenfor hjemmet. Jeg er jo 26 år.... (Del gjerne dette videre. Kanskje det er noen der ute som sliter med det samme.. Eller noen der ute som vurderer keisersnitt fordi de er for redde for å føde normalt. Jeg har noe å fortelle...)
Jeg smiler på utsiden, hver dag. Men på innsiden føler jeg meg som benet mitt. Råtten. Og gammel. Jeg har panikk. Jeg har sosial angst. Jeg har tusen spørsmål. Tenk om jeg ikke blir bedre?

Det jeg forteller dere nå er det mest private jeg noensinne har delt. Og jeg deler fordi dette er en så stor del av meg, så hvis jeg skal fortsette å blogge er jeg nødt til å dele. Jeg er nødt til å fortelle dette fordi mange mange tror at keisersnitt er et bedre alternativ enn vanlig fødsel. Det stemmer ikke.  Dette er bare starten på min historie, og jeg skal ta dere med på veien - først å fremst for å belyse hvordan det faktisk kan gå. 

Men jeg holder meg fast. 
"Man må aldri gi opp" - Lillebror & Knerten. 

hits