hits

Helt privat

Ved veis ende


Dette innlegget har tatt meg to uker å skrive.. Jeg har kjent det på kroppen lenge, men nå er avgjørelsen tatt. Dere har nok merket en annerledes blogger det siste året dere også.. Jeg slutter å blogge. Jeg er ferdig som "lykkemamma". Og det er så rart, så veldig rart.

Det er flere grunner til at jeg slutter. 

For det første er det ikke lenger forenelig med hensyn til barna mine. Jeg kan ikke blogge om de, jeg vil ikke blogge om de. Selv mener jeg å ha holdt en fin balanse mellom personlig og privat hva gjelder barna, men den balansen eksisterer ikke lenger. Nå er det på nett, eller ikke på nett som gjelder. De har blitt såpass store og skal selv bestemme dette. Akkurat nå er de for små til å forstå alvoret i den avgjørelsen. Spør jeg min datter på 8 år om det er greit at jeg blogger om henne - selvfølgelig sier hun ja. Hun vet ikke omfanget. Og det er min oppgave å verne om henne til hun blir stor nok til å bestemme selv. 

Tidligere har det føltes annerledes. Hvis jeg har skrevet om leggerutiner, mat eller klesvalg til min 6 måneders gamle baby så har det vært mer anonymt på en måte. Litt ufarlig, en baby i mengden. Jeg vet at mange har satt pris på mine tips og råd opp igjennom, og derfor har det føltes bra. Det føles fortsatt bra å gi råd, men ikke på bekostning av barna. 

En annen grunn er mitt fokus. Jeg ønsker å lære, jeg ønsker å studere og denne muligheten har jeg fått. Den skal jeg bruke all min tid på. Bloggen tar mye tid, det har den alltid gjort, spesielt de siste 3 årene, og det har vært bra og gøy for meg å ha en så levende hobby/jobb, men nå er fokuset et annet sted. Det vil jeg gå inn i 100%, og da vil bloggen komme langt bak og en dårlig samvittighet for manglende oppdateringer vil ligge å kverne. Jeg hater den følelsen, og mine lojale lesere etter mange år fortjener ikke det. 

Jeg har vært en mammablogger, familieblogger og en livsstilsblogger i mange år, det har vært så gøy og jeg har fått fantastisk mange spennende muligheter. Det har vært en kanal utad, i en periode i livet der jeg har vært nokså hjemmekjær med småbarn og alt som har fulgt med. Det har vært perfekt for meg fordi jeg elsker å prate, dele, gruble og analysere. Jeg har kommunisert med dere i flere år, og jeg kjenner mine faste kjære, selv om vi aldri har møttes. Dere skylder jeg en stor TAKK! Takk for at dere alltid har stukket innom, lest mine ord i gode og dårlige perioder. Gitt meg tilbakemeldinger som har løftet meg opp i en tøff periode, og delt gode stunder med meg. Det har vært en stor del av livet mitt, og det er jeg stolt av! 

Nå er denne epoken over. Epoken som "Lykkemamma" er forbi. Når en dør lukkes, åpnes en annen. Fremtiden er spennende. At jeg ikke skal blogge er både trist og rart. Hvem vet, kanskje jeg ikke klarer å holde meg unna og at jeg finner tilbake om en stund, men aldri som "Lykkemamma". Det håper jeg, og tror dere forstår. 

Dere kan treffe meg på instagram og snapchat. Jeg går ikke helt under jorden :) Takk for alt, fine flotte lesere, dere har varmet hjertet mitt mang en gang ♥ 

Until next time... ♥ Ta vare på hverandre, elsk livet, vær ydmyk og våken, vær god, raus og snill. 

Og helt til sist. Ha en nydelig jul ♥ Klem fra meg 

Full av selvtillit eller null selvtillit?

Jeg beveger meg inn på ukjent farvann og har så mange følelser. 

I det siste har jeg funnet frem gamle studiebøker og forsøker å skru på hjernen. Den hjernen som tar inn kunnskap fra bøker, lagrer og presterer senere.. Den delen har hjernen har ikke vært i bruk på mange år. 10 år siden.. 

På foreldrefronten er jeg full av selvtillit - hvertfall stort sett. På studiefronten har jeg null. 

Herregud så nervøs jeg er. Vil jeg klare det? Har jeg hodet til det? Klarer jeg å strukturere meg? Er jeg god nok? 

Det ville føles tryggere å bli gravid igjen. Det kjente.. Selv om jeg risikerer et svangerskap med oppkast i 7 måneder så hadde jeg faktisk visst hva jeg skulle gått til.. Det er mye mindre risiko å studere vel og merke, så den tankegangen burde jeg legge fra meg ;-) Dessuten gir ikke en baby til en fremtid med jobb utenfor hjemmet. 

Uansett. Jeg er klar.. Sykt nervøs, men klar. 

«Bestem deg for at du ønsker det mer enn du er redd for det.» ? Bill Cosby

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎

Nettstudier

God morgen fine!

I går var jeg i Oslo og besøkte Bjørknes privatskole! Jeg ser fremover, og gjør alt jeg kan for å ikke bli værende i denne livssituasjonen jeg vipper på. Som jeg skrev i går, er det utrolig skummelt, men samtidig vanvittig spennende! Jeg vet ikke om ting blir som jeg ønsker og planlegger, men jeg har gode folk i ryggen - og best av alt: jeg vet hva JEG vil. Det har jeg visst i alle år, jeg vil jobbe med mennesker. Nå er tiden inne for å prøve. Går det ikke så kan jeg leve med det. Jeg ga alt, og jeg ga mitt beste! 

Første steg på denne reisen blir å ta opp fag. Jeg må justere på litt karakterer (kremt) for å komme inn på ønsket studie. Studiet jeg vil inn på venter jeg litt med å avsløre... 

Etter møte på Bjørknes så kan det virke som at nettstudier er den beste løsningen for meg. Jeg slipper reisevei og får en mykere start. Jeg har vært passiv lenge og hatt fullt fokus på egen helse og nye fysiske utfordringer (selv om det ikke syntes så godt så er de til stedet). Det vil bli en stor overgang, men med nettstudier vil jeg kunne studere etter mitt eget tidskjema. Et år på å forberede hodet og kroppen på videre studier. 

Jeg har en spennende reise foran meg. Ingenting er i boks enda, men det nærmer seg! 

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎

 

Hva NYC gjorde med meg..


New York gjorde meg stup forelsket! Vi hadde en himla fantastisk tur, dette lever jeg lenge på! 

Han vartet meg opp fra morgen til kveld, åpnet alle dører, holdt hånden min og var kjæresten min. Bare min. Ikke pappa, arbeidskollega eller kompis - bare kjæresten min i New York, oss mot alle andre. Vi har ledd så mye, vi har sittet timesvis og sett på mennesker og snakket om alt mellom himmel og jord. Vi har festet som bare vi to kan, vi har spist lunsj i Central Park og vi har spist masse god mat og drikke. 

Som jeg skrev i bursdagsmeldingen instagram: U (still) rock my world.

Dette er så ekte at jeg føler meg helt rar. Tror det kalles forelskelse.. 

At han dro videre etter 3 timer hjemme gjorde ikke saken bedre. Jeg tror jeg faktisk har stjerner i blikket når jeg tenker på han. Hvertfall når jeg går innom badet for å lukte på parfymen hans.. Verdens deiligste lukt som tar meg tilbake så mange år. Jeg husker da jeg var 18 år og hadde kjærlighetssorg. Vi har jo hatt våre runder vi også. Da dro jeg på parfymeriet på senteret for å lukte, og gråte.. Og spraye gutteparfyme på meg selv.. Tror hun som jobbet der skjønte tegninga. Haha. 

Hverdagen er best, men kjæresteturer uten hverdag og kun oss, gjør så mye 

Hun reiser

Min lille klippe, min reddende engel og min minste lillesøster reiser og blir borte 1 år.. Hun jeg ler så mye sammen med, hun som stikker innom i tide og utide,  og døren er alltid åpen. Hun som kjenner barna bedre enn meg selv, hun som har erfart og forstår mer i livet enn folk flest. Hun som har så fine verdier, er så varm og den mest lojale personen jeg kjenner. Hun, ja nettopp hun blir borte i et helt år. 

Tårene triller her jeg sitter og skriver. Hun er ikke på flyet enda, men vi har sagt hadet. Jeg ser henne ikke på så veldig lenge.. Det kommer til å bli stille og veldig tomt. Vil jeg vende meg til det? Tviler. Heller håpe at tiden flyr av gårde. 

Hun reiser i natt. I ettermiddag har vi overrasket henne med middag, sammen med familien og venner. Heldigvis klarte vi å overraske skikkelig! Det var planen, å få henne stum - det skjer ikke så ofte. Lykke på jord å få glede dette lille store mennesket. 

Lykke til i USA verdens beste. Jeg elsker deg  Og er noen slemme så bare ring så sitter storesøster på første flyet ned. 

Jeg har makten over mitt eget liv

Hei dere!

Skal si jeg svever over og under vann om dagen. Det merkes ikke så godt for de som møter med utenfor huset (håper jeg). Jeg våknet opp til vond kropp og humør på bånn.. Nå kommer etterdønningene av helgen der jeg måtte løpe i trappene flere ganger enn jeg burde, for å hente vaskebøtte og klesvask etter en liten gutt med omgangssyke. I går var jeg i Oslo, selv om jeg ikke travet rundt i byen så ble det ekstra aktivitet. Sånn er det bare, jeg må pushe meg selv, og kan ikke alltid leve innenfor mine egne rammer.. 

I sånne stunder så lukker jeg gardinene og legger meg ned i fosterstilling. Syntes virkelig synd på meg selv. MEN i dag klarte jeg å snu det! Jeg kjente faktisk at jeg snudde mitt eget humør, og det er en formel jeg har lett etter! Planen var å sette telefonen på lydløs, droppe trening, avlyse telefonmøter, og møter resten av uken for den saks skyld.. Sånn blir jeg nemlig. Lyst til å gi opp alt utenfor husets fire vegger. 

Jeg fulgte barna til skolen og barnehagen som alltid, og for hvert skritt jeg tok så fant jeg opp gode nok unnskyldninger for å legge meg under dynen når jeg kom hjem igjen. På vei tilbake hadde jeg bestemt meg. Nå kom det en dårlig periode, da er det bare å ta den imot med åpne armer! 

Forandringen skjedde da jeg kom inn.. Jeg så det fine mennesket jeg er gift med. Jeg er så vanvittig forelsket i han om dagen. Også hjalp det ikke at jeg hadde mareritt om at han ble forelsket i en annen i natt. Da jeg våknet var jeg så lettet atte hjælp! Uansett, da jeg så Christian så kjente jeg på fighteren i meg. Jeg nekter å falle i gropen i dag. Jeg vil ikke, jeg vil glede meg over kjæresten, og barna mine! Solen skinner, er det egentlig såå ille å være meg? 

Jeg var ikke overbevist, men nok til å dra kroppen min på trening. Jeg sa høyt i bilen: Smerte er ikke farlig. Ta kontrollen over smerten, den er en del av deg. 
Etter første sett på treningen var jeg over kneika! Jeg satte på digg musikk, jeg tror faktisk jeg sang høyt så de rundt meg hørte det.. Halvveis ut i økten så kjente jeg endrorfinene pumpe løs, og humøret hadde snudd! Følelsen av å faktisk komme seg på trening med et så dårlig utgangspunkt gjorde meg lykkelig. Rett og slett!

Jeg har makten over mitt eget liv, og i dag føltes det vanvittig godt!

Dette ble ganske likt gårsdagens innlegg.. Fra en dårlig til god mandag.. Men det er sånn hverdagen min ofte er. Men nå bruker jeg mye energi på å snu om. Livet på overflaten er så mye bedre enn under. Ville bare dele det 

PS. Jeg snakker en del til dere på snapchat, og i dag delte jeg at humøret og kroppen var på bånn. Vil bare takke dere fantastiske mennesker som tar dere tid til å sende meg oppmuntrende bilder og ord. Tusen tusen takk! 
 

25.02.2016

God morgen, 

Det var en litt trist følelse på innsiden da jeg gikk å la meg i går. Ikke en overveldende følelse altså, bare et stikk i magen, litt angst for at alle kan lese det. Jeg fikk krass kritikk i innlegget under, og det var jeg ikke helt forberedt på. Jeg var bare ærlig. Ikke en tanke på om det var dumt eller ei, jeg sa det bare som det var. Jeg angret på at jeg fortalte dere sannheten det sekundet jeg leste kommentaren, men så kom de neste kommentarene. De som så innlegget for hva det var, kun en sårbar sannhet. Jeg er ikke perfekt, jeg gjør feil jevnt og trutt, jeg er et menneske med baggasje og utfordringer - akkurat som alle andre, men heldigvis er vi forskjellige. 

Jeg våknet opp uten klump i magen, vet dere hvorfor? Først og fremst fordi jeg fikk med meg noen av de støttende kommentarene før jeg la meg, men også fordi jeg drømte så fint! Jeg drømte om noe av det beste jeg vet om, spekkhoggere! Det er helt sant! Jeg tror jeg har vært en spekkhogger i mitt forrige liv, for de skapningene gir meg gåsehud og frihetsfølelse - det har de alltid gjort. Jeg drømte at jeg var på cruisebåten der pappaen min jobber, at jeg sto ute på den lille balkongen utenfor lugaren, også plutselig kom det en hel familie hoppende. Nesten identisk til det som skjedde da Christian og jeg var på cruise i Alaska, faktisk. 

Med andre ord, jeg har sovet godt i natt og er blid som en sol ;-)

Kaffe fra Jenny sin kopp. Favorittkoppen ❤︎

Ha en fin dag ❤︎

Det gikk ikke, ikke i dag heller.


Egentlig tenkte jeg å la denne passere.. Ikke fortelle om det fordi.. Nei jeg vet egentlig ikke grunnen.. Men så kom jeg på alle som har skrevet til meg. "Lykke til i dag, You can do it, Du er tøff". Da innså jeg at jeg må være ærlig, for det har jeg lovet dere. Så ærlig som jeg kan være. 

Jeg dro aldri på timen på ahus i dag. Ikke i dag heller. Noen av dere husker kanskje at jeg ikke klarte forrige time heller, den som var i januar. Jeg fikk ny time med ny tro på at neste gang - neste gang drar jeg! Vel, neste gang dro jeg heller ikke.. Det er ikke skummelt det jeg skal, vedkommende som hjelper meg er bare snill og god, men det er så virkelig. Jeg skal teste ut nye hjelpemidler til hverdagen, og det er så tøft og utrolig trist og erkjenne at jeg trenger dette. 

Dette er gammelt svada jeg har fortalt dere tidligere, jeg skal ikke gjenfortelle meg selv. Jeg skal erkjenne at jeg ikke var klar denne gangen heller. Hjelpen går ingen vei, og det går ikke utover andre enn meg selv. Jeg må være klar og sterk, der er jeg ikke helt enda. 

Så i dag.. I dag var jeg syk.. Men det er lov det også. 

Sånn ellers har jeg det bra altså! Når jeg kan gjøre akkurat det jeg makter å gjøre. 

Forstår dere meg?

God morgen. Jeg la meg i går og kjente jeg hadde jeg noe på hjertet. Det blir det et innlegg av.

Jeg begynte nemlig å tenke på... 

Det er vanskelig å vite hva utenforstående sitter igjen med etter å ha lest bloggen min. Har de fulgt med en uke? Et måned eller et år? Jeg tror det har stor betydning for helhetsinntrykket av meg. Jeg får kommentarer hver uke, 99% er positive og jeg føler dere forstår meg, og kjenner meg. Men hva med de andre som leser og ikke kommenterer, forstår de meg? Noen gjør det, andre ikke. Det er utrolig hvor forskjellig inntrykk to personer kan få fra samme tekst, kun fordi de har to forskjellig sinnstemninger.  Dette er grunnen til at det ofte er dumt å krangle på meldinger.. Meldingene kan oppfattes så forskjellig.. 

Jeg er sjeldent redd for hvordan jeg blir oppfattet her på bloggen. Tydelighet er viktig, og jeg tror jeg er så tydelig som jeg kan. Men i går fikk jeg en kommentar.. "Du er jo deprimert du..." Jeg tok meg ikke nær av den kommentaren altså, og jeg tenkte ikke over den før jeg gikk å la meg. Da begynte jeg å tenke på hvor forskjellig inntrykk folk kan ha av meg. Det jeg ønsker å formidle i tekstene mine kan bli mottatt på så mange forskjellige måter. 

For dere, jeg er ikke deprimert. Depresjon er en alvorlig lidelse, som jeg har stor respekt for. Selvfølgelig er jeg i faresonen med tanke på den vendingen livet mitt tok for snart 3 år siden, men jeg er våken og bevisst. Jeg kimser ikke av det. Vintermånedene er alltid tøffe, det vet jeg av erfaring. Det er kaldt, og det fører til mer smerte. Dessuten er jeg et sommermenneske, det har jeg alltid vært.

Så ikke bekymre dere for det. Livet mitt består av mye mer enn det jeg skriver her.. Dagene er fylt med mye latter og glede, og jeg har utrolig mange mennesker rundt meg. Men bloggen er fristedet mitt, kun mitt sted der jeg kan skrive, og være helt ærlig. 

Jeg tror jeg bare ville si til dere; det går bra altså. Jeg har fokus på de riktige stedene, og jeg har virkelig begynt å tilpasse meg denne hverdagen. 

Og igjen, dette dreier seg ikke om hva en person skrev, for det blir jo håpløst. Det bare satte igang tankene. Sunne tanker! Hvor tydelig er jeg egentlig? Og hva slags inntrykk sitter leserne mine igjen med.. Jeg har tross alt blogget 2 ganger om dagen siden 1 januar. Det er mye tekst ut til dere, det. 

Takknemlig for at dere leser, kjære dere ❤︎ Dagen i dag er bra!

Hvordan jeg som "naver" takler forventinger fra samfunnet

"Er du hjemme på dagtid du da? Jobber du hjemme? Er du sykemeldt? Naver du? Hvorfor ser du så frisk ut hvis du er syk?"

Når man er syk på den ene eller andre måten, enten det er fysisk eller psykisk, uansett hva som har forårsaket det, kan det være vanskelig å snakke om. 

Selv har jeg brukt lang lang tid på å slutte å være redd for de forskjellige spørsmålene. Den dag i dag, snart 3 år etter jeg havnet utenfor kan jeg fortsatt få klump i magen, bli svett og føle på en slags sosial angst hvis jeg møter på feil personer i settinger jeg ikke forutså. 

Samfunnet forventer at vi jobber. Det er en selvfølge, det er sånn vi beveger oss fremover. 

Men hva med oss som ikke kan det? 

Etter hvert som jeg har skjønt at jeg aldri kan ha en vanlig jobb, har jeg gjort en skikkelig jobb med meg selv. Det er her det ligger! Inne i hodet mitt! Jeg har utfordringer så store som fjell, det føles sånn for meg hvertfall - jeg kan ikke gå rundt å skamme meg.. Skamme meg over noe jeg ikke kan noe for selv. 

Jeg kan ikke gå rundt å tenke på hva damen på butikken tenker. Jeg kan ikke føle meg liten når Karpe Diem synger "naver naver naver naver". Jeg kan ikke krympe når venner og bekjente snakker nedsettende om "trygda folk" og "snylter på staten". 

Det gjorde jeg før. Og det er ikke så lenge siden jeg tvang meg selv til å gå med hodet hevet. Jeg fortjener også å være stolt!

Etter at en av mine lesere la igjen en kommentar her på bloggen min fikk jeg behov for å skrive. Hun er uføre og skulle flytte. Hun gruet seg til å bli kjent med nye mennesker, men var redd de skulle dømme henne etter uføretrygden. Hun ba om råd, og spurte hva jeg gjorde i vanskelige situasjoner. 

Svaret jeg ga henne var enkelt. Vær ærlig! Det har vært min vei til å få tilbake til den gode selvfølelsen.. 

Folk takler sannheten mye bedre enn uvissheten. Uvitenhet gjør folk usikre, og usikre folk kan lett oppfattes som avvisende. I tillegg skaper det en grunn til å snakke bak ryggen.. Det trenger ikke være noe galt i det, folk er nysgjerrige. Det er sånn flesteparten av oss er skrudd sammen. Derfor er rådet mitt å være ærlig.  

For å takle et liv der man ikke kan leve som supermennesker ( -jeg kaller det supermennesker, de som har krevende jobber, aktive familieliv og er hele tiden på topp av alt. Det er ikke en negativ betydning, men en illusjon.) og samfunnets forventinger. Si det som det er, på en menneskelig og positiv måte. Heller det enn offer og mutt.. Sett fokus på det positive. 

Det positive i min situasjon er barna. Mye tid med barna.

Når jeg tørr å si ting som det er føles det bedre med engang. Folk flest er medmennesker, og har evnen til å sette seg inn i vanskelige situasjoner. Jeg velger å leve i den tro. Selvfølgelig ikke 100%, men nok til å forstå livsituasjonen din. Dessuten, folk setter pris på at du deler. Setter pris på åpenhet. Og det er ikke nødvendig å dele alt. Men nok til å forstå. 

Alle er ikke like åpne, men dette har fungert for meg. Noen hemmeligeheter om toalett uhell, søvnløse netter og tårer holder jeg for meg selv og mine absolutt nærmeste, men det er greit.

Møter man på usmakelige mennesker som ikke eier forståelse eller evnen til å se annet enn seg selv og eget liv - som i tillegg tror at hvis bare han eller hun hadde opplevd det samme, da hadde de klart å leve som normalt.. De menneskene skal man bare DRITE i. For vi vet inne i oss at de aldri hadde klart det. Aldri i verden. 

Dessuten, alle har noe. 

Ofte gjemmer jeg meg. Fra omverden. 

Da er det så godt å ha en å gjemme seg med. 


Jeg skulle jo bli psykolog, jeg.

Jeg har satt meg godt til rette i sofaen. Stearinlysene er tent på bordet foran meg, det er mørkt ute. Jeg har forberedt meg mentalt til dette innlegget den siste uken. Tenk på hvordan jeg vil formulere meg. Jeg har ikke noe klart svar foran meg, jeg må bare skrive.. Jeg har erfart at da blir det best. Rett fra levra liksom. 

Helt fra jeg var liten har jeg hatt stor interesse for andre mennesker. Jeg var ikke gammel da jeg åpnet min første praksis som "hobby psykolog." Halvparten av mine daværende pasienter var klar over det, og resten var ikke klar over det. Jeg analyserte de inne i mitt eget hodet. Gransket mammaen og pappaen, og gjorde meg opp egne meninger på hvorfor de oppførte seg som de gjorde. Det ble lettere å forstå. Hvorfor den ene jenta i klassen aldri turte å snakke høyt.. Hvorfor gutten til høyre for meg alltid reagerte aggressivt hvis noen lo av han. Hvorfor læreren gikk i forsvar hvis vi utfordret vedkommende faglig. Sånne ting.. Hele tiden. 

Fra jeg var liten har jeg vært innom tusenvis av yrker jeg ville bli. Sett bortifra astronaut og marin biolog (for å kunne forske på spekkhoggere som er mitt favoritt dyr) har det alltid falt på mennesker. Jeg vil jobbe med mennesker, på den ene eller andre måten. Fengselsforsker (er det i det hele tatt et yrke) fengselsvakt, lege, barnelege, kaospilot, sosionom, sosiolog, spesialsykepleier, og sist men ikke minst. Psykolog.

Min drøm. Psykolog. Ikke nødvendigvis for å jobbe direkte med mennesker, men det er et perfekt sted å starte i mine øyne.

Etter forvirrende år på videregående, med mye uro i hodet, fokus på feil sted og vanlig tenåringskaos med følelser i øst og vest søkte jeg psykologistudet. Ikke overraskende kom jeg ikke inn i Oslo. Men det var ikke dit jeg ville heller. Jeg ville bort. Flykte fra eget kaos. 
Jeg kom inn i Tromsø. Og jeg flyttet. Det hele ble avgjort på 2 uker. Stakkars menneskene rundt som var glad i meg, de fikk lettere sjokk. 

Jeg begynte å studere psykologi, men det tok ikke lange tiden før jeg kjente hjemmelengselen. Rent studiemessig var jeg på rett sted. Jeg elsket det. Men følelsene mine var igjen i Drøbak. Og som det følsomme mennesket jeg er klarte jeg ikke konsentrene meg. Jeg flyttet i august, desember var jeg tilbake i Drøbak. 

Følelsene roet seg, jeg roet meg og fikk orden på livet. Jeg utsatte studiene, begynte å jobbe og hadde det bra. Det var i Drøbak jeg ville bo, her var menneskene mine. Etter et halvt år ble jeg gravid. Maya var på vei! Christian og jeg tok noen avgjørelser på om vi skulle fortsette med tenåringstøys, eller se fremover. En stødig fremtid sammen. Og det ble det. Vi tok grep, gikk til samtaleterapaut (noe av det beste vi har gjort, og vi går der periodevis enda) og vokste opp.

Maya kom. Hvilken lykke! 

Tanken har hele tiden vært å ta opp igjen studiet, men det har aldri passet. For å komme inn i Oslo må jeg ha bedre karakterer. Jeg må først ta opp fag, deretter søke på nytt. Det var ikke en prioritert med baby, leilighet, bil og jobb. Det kunne vente noen år. Jeg hadde det ikke travelt. Det er ingen aldersgrense på når man kan begynne å studere.

Brått har det gått 9 år. Men nå er jeg ikke den samme.. 

Eller det er feil. Jeg er den samme. Men hodet mitt følger ikke med. Per dags dato ville jeg ikke klart å studere. Jeg klarer ikke en "normal" jobb heller. Verken fysisk eller psykisk. Jeg har nok med smertene jeg lever med hver dag. Det går ikke. Det er ikke plass i hodet mitt. 

Dette er sårt. Det er frustrerende. 

Å møte mennesker fra fortiden som visste hva jeg skulle bli. Hva jeg SKULLE bli, og spør. Hva gjør du da, siden du ikke ble psykolog, eller en annen jobb med mennesker? Jo, jeg blogger. Eller på vei mot uføre.. Hvem vet.. 

Det er et smell i mellomgulvet. Jeg ser jo frisk ut! Men jeg er ikke det. Når jeg er dårlig så går jeg ikke ut. Og det som skjer på innsiden, ja det syntes jo ikke..

Det er så trist. Så inderlig trist.. For jeg skulle så gjerne hatt plass til det studiet. Det forbanna interessante studiet. 

Det nærmeste jeg kommer psykologi nå er min stadig aktive virksomhet som "hobbypsykolog". Det elsker jeg. Eller de periodene jeg har gått til egen psykolog. Det har vært liten effekt fordi jeg liker å svare det psykologen/samtaleteraputen vil jeg skal svare. Også setter jeg egne diagnoser på meg selv. De gangene jeg blir "tatt på sengen" og irrettesatt med vinklinger jeg aldri kunne sett for meg, er de beste! Da skjønner jeg hvor lite jeg vet, og hvor vanvittig mye jeg kunne lært.. Hadde jeg bare fortsatt hatt hodet til det. 

Eller så har vi de beste krimseriene.. Det elsker jeg. Finne morderen. Så banalt som det. Den beste serien jeg har sett er "The river" på netflix. Den er så mye mer enn kun krim. Den er så dyp. Jeg gråt i flere timer etter den serien. 

Drømmescenario: Jobbe med gjerningsmannprofilering. Men dette endrer seg fra år til år. Før ville jeg jobbe med barn. Så voksne. Så familier. 

Men en dag dere.. Det forteller jeg meg selv. En dag... Jeg bare vet det. 
"Man må aldri gi opp" - Lillebror & Knerten


Hvis du er ny her inne og lurer på hvilke smerter jeg snakker om kan du lese innlegget mitt "skadet for livet"

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

Kjære bloggen

Takk for 2015. 

Du gir meg mye. Du gir meg selvtillit og en følelse av å ta del av samfunnet, selv om jeg er lukket hjemme i huset mitt meste parten av tiden. Du lar meg nå ut til mange mennesker.

Noen nysgjerrige, noen er sinte og irritert. Noen misunnelige, men flest av alt - varme, omsorgsfulle snille lesere som ønsker meg godt. I tillegg lar du meg hjelpe. Jeg kan dele, og du sørger for at det når ut til de som trenger det. Det føles så bra! 

I tillegg har du gjort meg så trygg at jeg tør å dele meningene mine med deg. Det er et stort steg

Jeg trives best når "alle" liker meg. Jeg har alltid jobbet for det, og jeg har gjort jobben bra, tror jeg. Men det er også en slags demon inne i meg.. Hvorfor er dette så viktig? I 2015 har jeg turt å stikke meg ut mer. Tørre å skrive det jeg mener, og heller tatt støyten når tilbakemeldingene ikke har vært positive. For hva gjør det egentlig, om ikke alle "liker" meg? 

Det gjør ingenting. Og det føles godt å innse det. Det har du latt meg innse. 

Innlegget som skapte mest debatt og uro i 2015 var Det er forbudt å slå barn!  Med dette innlegget lå jeg på toppen over alle bloggene i et døgn. Det var skummelt, men samtidig fryktelig stas. 

Andre innlegg som har skapt debatt og mye gode tilbakemeldinger i 2015 er Eksluderende, uten å vite det? og Jeg irettesetter andres barn

For ikke å glemme innlegget der jeg fikk mine første HAT meldinger - innlegget om tjukke hoder og hjelm. Det må jo bety at bloggen min betyr noe, både ugress og blomster vil gro hos meg. 

I 2016 har jeg planer. Planer om å la deg ta dette til det neste steget. Jeg skal gjør min del. Jeg skal dele flere meninger, både sterke, ikke så sterke. ubetydelige og betydelige synspunkter. Jeg skal tørre å skrive om tabubelakte temaer. Jeg skal inspirere, provosere og dele. 

Jeg har satt opp en strategi jeg håper dere liker. En strategi jeg skal følge så langt det lar seg gjøre. Det er ikke alltid kroppen spiller på lag, og det må jeg ikke skamme meg over. 

Det blir faste dager med 24 timer med lykkemutters.

Det blir ukes oppdatering etter hver uke. 

Det blir mye mer film på snapchat.


Uansett så gleder jeg meg. Du, kjære bloggen har jobbet deg sakte men sikkert oppover. I 2016 skal vi ta nok et steg opp og frem. Sammen. Du og jeg. Vi to. Og alle mine fine lesere.

I tillegg håper jeg å nå ut til mange nye lesere. Jeg har mer enn nok plass ♥︎ Der det er hjerterom er det husrom. 

Velkommen 2016!

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 



NY KAFFEMASKIN OG JULELYS

I natt har jeg våknet til lyden av regn på husveggene flere ganger. En god og trygg følelse.. Det er som om huset er sprerret inne av regnet, og at vi er i en egen boble. Ganske fint egentlig. Plutselig var klokken så mye at det var likegreit å stå opp. Det var det visst tre småtroll som syntes også, de våknet likt som meg i dag..

Og så til tittlelen på innlegget: Coffee anyone?
Vi har kjøpt ny kaffemaskin, og den er så fin at den fortjener å komme på bloggen. I skrivende stund drikker jeg en dobbel cappuccino, mens Thomas Toget surrer på TV i bakgrunn. Jeg nyter morgenen med andre ord, før den virkelig begynner med matpakker og alt som skjer.



Jeg er så teit. Jeg var så opptatt med knipsing av bilder at jeg ikke så da det rente over. Koppen ovenfor er jo en espresso kopp, ikke cappuccino. Sekunder etter øverste bilde er tatt så svømmer koppen i kaffe, og det ble søl over hele benken. Sosehuet! Jeg tok bilde og la ut på snapchat da, så det var godt for noe! Haha!

Det er ingen hemmelighet at det er ingen trening, og litt tunge dager for tiden. Kroppen verker, og jeg har ingen kontroll på noe føler jeg.. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe som GLEDER meg i dag. Mine fine nabo og jeg har planlagt huset til jul (på utsiden med julelys) for flere uker tilbake, hun er en racer og liker å være ute i god tid. Siden vi har planene klare tenkte jeg å faktisk gå til innkjøp av de nye utelysene! For det ville gledet meg, jeg gleder meg så mye til jul! Det er alltid lyspunktet på litt dystre perioder som dette.

Jeg skal ha en stooor krans til veggen over døren - denne vet jeg faktisk ikke hvor jeg kan få kjøpt
Og dråpelys (de små lysene er formet som dråper) rundt gelenderet på trappen. I alle år har jeg pyntet tujaene, men de er long gone, så i år prøver vi noe nytt!
Dråpelysene tror jeg Dagsmarked kan ha..

Når pynter dere til jul ute? Og begynner dere tidligere ute enn inne?

Ha en fin dag folkens, nå har regnet stoppet og vi er klare for å starte dagen ❤︎

DENNE LÅTA


Nå har jeg hørt på denne helt for meg selv, i et par uker. Hver dag, flere ganger om dagen. Jeg får SÅ hang ups på enkelte ting.
Jeg har sunget den til dere på snapchat forresten (marlennordby)

 Kulden har satt kroppen min helt ut av spill, og nå humper jeg rundt med stokken igjen. Det er en god dag, og en dårlig. I dag har det vært litt greit, i går var det grusomt. Heldigvis går dagene unna, og jeg kan ikke legge meg ned å syntes synd på meg selv. Men sint, det er jeg. Men det er sunt tror jeg, å være litt sint noen ganger. Det gir meg en fighter i magen. Og da er det godt med musikk på ørene.. Helt i min egen verden.

❤︎

RASTLØS I SJELA

I perioder er jeg så rastløs. Ikke fysisk, men rastløs i sjela - rett og slett. Som sykemeldt/ufør/midtmellom og fremtiden er uvisst - så er ikke det så rart. Behovet for å utvikle meg lever jo videre, på tross av at kroppen sier "ikke nå, ikke enda".

Det er en vanskelig balanse.. Og jeg må bare holde meg fast til det gir seg. For det gjør det.. I mellomtiden vurderer jeg å begynne å bake til jul, eller lære meg å strikke? Det pleier å hjelpe. Å lære å strikke altså. Det har jeg prøvd før ;-)

Jeg er her altså. Selv om det ikke er mest oppdateringer, og innlegg for tiden. Men det vet dere vel, dere kjenner meg vel såpass nå. Det går litt opp og ned :)

ENSOM


Du kjære ukjente dame på stranden i dag, tusen hjertlig takk for dine gode ord.

Jeg våknet i dag tidlig og følte meg litt tom. Jeg hadde ingen verdens grunn til det, men vi bestemmer ikke over følelsene våre. Jeg kjente på ensomheten, usikkerheten og savnet etter de hjemme. Barna var blide og klare for en ny dag på stranden, jeg var ikke det. Jeg lot ikke følelsene ta overhånd og bestemte meg for å nyte nok en dag i vakre Estepona sammen med de fine barna mine. Jeg er tross alt privilgert som får tilbringe tid med de.

Timene gikk og vi koste oss på stranden. Barna lekte så godt sammen. Skulle tro de følte at det var lurt å være på sitt beste i dag, mamma er litt sliten. Forkjølet og sliten satt jeg på stranden og fulgte med. Det er slitsomt å følge med på tre barn samtidig.. Det er faktisk vanvittig slitsomt! Den ene må på do, den andre vil bade og den tredje fikk sand i øyene. Hvordan fikser man det? Jo, med gode dialoger. Alle tre må bli med på do - der kan vi samtidig vaske vekk sand i øynene, og hun som ville bade får straks bade hvis hun hjelper lillebror å holde badebuksen mens han er på do. Da går det fortere! Sånn har vi holdt på med de siste to ukene, og det har gått så bra! De har vært fantastiske og hjulpet til med alt, de har hørt på mammaen sin, og de går aldri lengere enn jeg kan se de. Med noen påminnelser, selvfølgelig.

Dagene har gått rasende fort og jeg har hatt det så fint, men i dag følte jeg meg ensom, og sliten. Sliten av ansvaret for tre barn i et annet land.

Utpå ettermiddagen ble barna sittende i vannkanten å bygge sandslott. På strandresturanten 5 meter unna spilte de live musikk, det var fullt av mennesker og alle solsengene var opptatt. Jeg lå på min solseng alene, mens jeg holdt øyene på barna. OC er tøff og har lite respekt for vann. Han tok med seg flyet sitt ut i vannet, og før han skjønte noe rakk vannet han til magen. En bølge kom, og han ble slått overende. Jeg løp de 4 meterene ned til vannet og fisket han opp. Han klarte det ikke selv, og lå med hodet vendt ned. Jeg løp så fort at jeg datt den siste meteren, slang meg liksom bort til han for å få tak fortest mulig. Jeg røsket han opp, og så det skremte ansiktet. Han gråt og klemte meg mens han sjekket at "Dusty" fortsatt var i den lille lanken. Det var han.

Det gikk veldig bra. Etter et par minutter var han klar for sandslott igjen, og jeg gikk tilbake til solsengen. Alene, og litt skremt etter hendelsen. Jeg så for meg hvordan det ville vært hvis jeg ikke fulgte meg. Hvor fort det kan gå. Plutselig kjente jeg det vanvittig store ansvaret. Noen ganger er det så overveldende.  Aldri ta øyene vekk. Ikke i butikken, ikke på parkeringsplassen, lekeplassen eller resturanten.

Mitt i denne lille tankeprosessen smiler en dame til meg. Hun forteller at hun har fulgt med meg og barna mine. Hvor rolige barn jeg har, og hvor rolig jeg er. Hun beundret kontrollen jeg hadde over mine tre små. Selv hadde hun sett at OC falt etter at bølgen traff han. Hun skulle til å løpe, men da var jeg allerede på vei.

Smilet, og de gode ordene gjorde dagen min! Og det fra en totalt fremmed! Jeg følte meg plutselig stolt over hva jeg mestret, og stolt over barna mine! Det lille hun sa ga meg så mye. Og det minnet meg på hvor viktig det er å være snill! Hun hadde ikke trengt å si noen ting, hun hadde ikke trengt å bry seg - men det gjorde hun. Og det reddet dagen min! Det dro meg ut av min lille boble, og gjorde så jeg så "the bigger picture".

Tusen takk snille fremmede dame på stranden. Du minnet meg på å smile, og ser jeg noe fint så skal jeg huske å si det! Selv om det ser ut som vedkommende ikke trenger det, så vet vi aldri hva som foregår på innsiden. Jeg tror ingen på stranden ville gjettet at jeg følte meg litt trist i dag..

Takknemlig ❤︎

AVHENGIG ?

Hei på dere!

Den siste uken, eller egentlig de siste ukene har jeg brukt mye tid på å tenke. Tenke på hvor mye tid jeg bruker på instagram.. På snapchat.. Facebook og bloggen. Bloggen bruker jeg minst tid på (jeg bruker tid på blogginnleggene og sjekke kommentarer/statistikk) mens de andre bruker jeg mye tid på. Spesielt instagram. Jeg sitter i evigheter. Skal bare sjekke en ting men blir sittende å søke med videre og videre. Plutselig har det gått en time. Skulle ikke jeg egentlig spise? Det samme med snapchat. Der har jeg en åpen bruker og mange venner. Hvis jeg mottar en snap fra en venninne så bruker jeg brått 20 minutter til å titte innom andre også.

Jeg har faktisk litt panikk. Hvor mye tid bruker jeg på dette i løpet av en dag, og i hvor stor grad går det utover de jeg lever med? Derfor koblet jeg helt ut denne uken.. Jeg har lekt med tanken om å slette instagram, facebook og snapchat i en lengere periode. Et ekspriment for å se hvor mye tid jeg får til annet. Bloggen skulle gå som vanlig, men da blir det ingen innlegg på de tre andre kanalene som minner dere på et nytt innlegg. Jeg tror dette hadde vært utrolig sunt for meg, men noe holder meg tilbake.. Jeg "tørr" ikke. Eller vil jeg ikke innrømme hvor avhengi jeg er av sosiale medier?

På bloggen sin vegne tror jeg det kunne vært en fordel. Jeg ville hatt mye bedre tid til å lage gode og gjennomtenkte innlegg, og siden det ville vært min eneste kanal ut til dere ville den blitt brukt flittig.
Har dere noen tanker rundt dette? Er det noen av dere som har slettet alle sosiale medier for en periode, og vil dele erfaringer? Jeg er i tankeboksen hvertfall. Om det skjer så drastisk vet jeg ikke, men det kunne vært et spennende eksperiment. Uansett blir det mer fokus på å være til stedet. Ikke bare for barna (jeg føler i utgangspunktet at jeg er innenfor der) men for kjærsten min, og meg selv. Klarer jeg sitte i sofaen med en kaffekopp uten å sitte på mobilen, i mer enn 2 minutter? Klarer jeg å høre med selv tenke uten å føle behov for baaare å skulle sjekke noe? 

FEBRUAR, DEN TYNGSTE MÅNEDEN?



Herlighet. Nå er det bare å holde tunga rett i munn og fokusere på det som er viktig... Det er snart vår. Snaaart... Jeg er et evig sommer menneske. Jeg blir værsyk, og ekstra nå som kroppen fysisk reagerer på kulde. Tålmodigheten settes på prøve, og det er ekstra vanskelig å være rolig, pedagogisk supermamma, eller kjærlig og mild kjærste i disse mørke vintermånedene. En smart jente sa til meg tidligere i dag. Det er som at tiden står stille i februar, og da blir man rastløs. Det er akkurat sånn jeg føler det! Jeg har dårlig tid. Jeg stresser inne i hodet mitt, og jeg syntes alt går for sakte.. Det er et eneste jag mot neste oppgave. Enten det er frokost, påkledning, jentene som må rydde eller bare det å rekke hjem etter barnehagen. Jeg ser at dette går utover barna mine, og det er ikke greit! Jeg MÅ stoppe opp, roe ned hjernen og la tiden gå sakte. La denne mørke måneden bare være.. La lengselen etter vår og sol være der, men ikke ta over kontrollen. I perioder kan jeg nesten føle at jeg ikke får puste. Hva er det jeg jager etter? Uvisshet om fremtiden er der uansett, kan det være jeg prøver å flykte fra noe? Jeg har mine mistanker, men det endrer ingenting - jeg skal ikke stresse og irritere meg over hverdagen. Det går bare ikke. Til tider hører jeg min egen stemme høre ut som en bitter og sint kjerring. Inne i meg skjønner jeg nesten ikke hvem som snakker...

Jeg er usikker på hvor jeg vil med dette innlegget.. Bare litt tanker som ville ut en kald ettermiddag i februar. Takk for at dere leser. Klem fra en litt sliten og rastløs meg ♥

PSYKISK PÅ BÅNN

God morgen ♥ Det har vært lite lyd fra meg de siste dagene, men jeg har rett og slett vært tom. Så himla tom faktisk.. Jeg føler meg udugelig og langt nede, og da er det svært vanskelig å skrive. Vanskelig å ta bilder.. Alt generelt har vært et ork. Jeg bruker en del energi på å være ovenpå, på tross av smerter i kroppen. Jeg har lært meg triks.. Når jeg ligger i sengen før jeg våkner så tenker jeg på barna mine. Tenker hvor heldig jeg er. Jeg tenker på alt jeg har, og flytter fokuset dit - i stedet for hva jeg ikke har. Som i mitt tilfelle er en frisk kropp. Det sier seg selv at denne type overlevelse er en risikosport. Når man nekter å være trist, og kjenne på det vonde så skal det ikke mye for å vippes av pinnen.. Og det skjedde denne uken. Jeg ble vippet av pinnen. Jeg ble forkjølet. I kombinasjon med lite søvn.. Jeg hadde ingenting å gå på psykisk, så da det ble litt tyngere falt jeg av hesten, og landet ikke på bakken - men rett i kjelleren.. 

Når dette skjer så lukker jeg meg inne. En forsvarsmekanisme mange har, selv har jeg den med fra barndommen. Kall meg en struts som stikker hodet i sanden. Jeg blir taus, og kjemper min egen kamp på innsiden. Kampen om å snu det mentale, og komme på overskuddssiden igjen. Jeg har gjort akkurat det jeg har trengt, og lagt vekk alt annet. Jeg har ligget rett ut og kjent på kroppen. Jeg har turt å kjenne på smertene jeg lever med hver dag, blitt kjent med smertene på en måte? Jeg har ligget under teppe å sett på TV. Latt meg selv forsvinne inn noen andres verden. Jeg har vært helt alene. Jeg har vært sammen med Jenny og venninnen hennes i Drøbak sentrum, vært på café og postet kort til julenissen på julenissens postkontor. Det er en god følelse det! Jeg er jo litt utspekulert, også i forhold til meg selv. Jeg vet at mitt svake punkt er julen. Jeg ELKER følelsen julen gir meg. Derfor har jeg oppsøkt den. Vi har vært på julehuset i Drøbak to ganger denne uken ;-)  Anbefales om du søker julestemning!

That´s rock bottom - when you feel like you had it up to here. Cause you mad enough to scream but you´re sad enough to tear. - Eminem

Siden jeg skriver igjen så er jeg på vei tilbake. Denne humpen er over, og jeg føler virkelig at jeg klatrer opp igjen. Det tok heldigvis bare et par dager! Ting er som de er, jeg kan ikke endre noe til eller fra - akkurat nå. Derfor må jeg fokusere på det som gjør meg glad! En annen ting som gjør meg glad er trening. Da jeg dro genseren over hodet i går så jeg en liten muskel formet på skulderen min. Den var liten, men den var der. Og den lille musklelen gjorde så jeg dro på trening.. Det ga meg en følelse av kontroll, kontroll av egen kropp. Kontroll liker jeg! 

Herlighet, dette ble dypt. Og langt. Ikke minst personlig! Men jeg er ikke redd, dere har bevisst gang på gang at det lønner seg å skrive til dere. Jeg føler meg alltid bedre etterpå ♥ Det kommer innlegg som ikke er like dype også. I går fikk jeg en stoor pakke i posten med vinterklær til OC. Jakke og dresser! Jeg har fått en noen klær sponset, men merkene og modellene har jeg plukket ut seg, og jeg gleder meg til å vise dere! Nå er yttertøy i boks til barna! Nå gjenstår bare litt ull (mistenker at OC tåler ikke ull rett på huden, ikke overraskende siden har har astma) og vintersko! 

Nå skal jeg avslutte. Dagen begynner, og jeg føler meg mer klar i dag enn på flere dager. God følelse. Kan også ha noe med at det er fredag, jeg skal trene og OC og jeg skal i 2 års bursdag til "kjærsten" hans. Hurra! Ha en fin dag!

VANSKELIGE Å SKRIVE

Fader! Jeg har fått en skikkelig sprerre. Bloggsperre. Det skjedde i forbindelse med barnehagestarten til OC, tror jeg. Barna mine er på skolen og i barnehagen. Jeg er hjemme.. Prøver å få skikk på kroppen. Sykemeldt. Herregud, der skrev jeg det. De mørkeste vanskeligste ordene i livet mitt om dagen.. Og grunnen til at jeg ikke klarer å blogge som jeg vil. For hva har vel jeg å komme med? Ikke er jeg i permisjon og kan blogge om babyidyll og gulp. Ikke er jeg en interiørdronning, ei eller en husmor som finner opp nye oppskrifter. Jeg trener, men ikke på noe stadie som fortjener å bli dokumentert. Hvis jeg alikevel blogger blir jeg engstelig. Jeg vil ikke at dere skal tro, at jeg tror at jeg er noe. Hvis dere skjønner? Den var vrien, men det ligger litt i det. Det er jo helt på trynet at jeg lar slike tanker ødelegge. Jeg vet jo at jeg ikke må komme med noe revolusjonernde nytt, og at ofte er det fint å lese en helt vanlig, litt kjedelig men ærlig blogg. Jeg vet jo det, fordi jeg liker det selv. 

Lykkemutters, pull you´re head out of the sand - please! Det er bare en blogg..

På en annen side er jeg verdens heldigste. Jeg har 3 nydelige vakre barn. Himla interessant og fin mann. Jeg har et stort hus og en fin bil. Jeg lever et liv som kanskje andre drømmer om.. Og alikvell sitter jeg med disse sperrene, jeg er redd for å blogge tilfelle noen tenker at jeg ikke burde blogge fordi det ikke skjer noe spennende? Jesus christ..

Så mine kjære blogglesere. Beklager den jentete oppførselen! Jeg skal tenke at de som leser, vil lese. Og de som kjeder seg, de gidder ikke lese. En leser la igjen en kommentar i går og oppfordret meg til å blogge hver dag, når jeg sier jeg skal gjøre det. Og hun har så rett! Jeg skal begynne å trykke på publiser knappen, i stedet for å legge innleggene i arkivet på "vent" - tilfelle de ikke er spennende nok..

Og med dette innlegget så oppfordrer jeg dere til å ikke tenke så mye på hva andre mener, men heller føle på hva dere selv vil og ønsker  ♥ Det er ikke alltid like lett! 

HVA SKJER NÅ? FREMTID OG SÅNN


It´s time! OC begynner i barnehagen om to uker. Det blir så fint for han! Det er litt verre med meg. Jeg gruer meg. Selvfølgelig for alle de typiske grunnene som mindre tid, "babytiden" er virkelig over, osv osv - men mest fordi det blir så synelig at jeg ikke er som jeg burde. Jeg har hatt et par tøffe uker siden sist. Jeg er fysisk og psykisk sliten etter en lang sommer med 3 småtroll. Christian har jobbet de siste ukene, og jeg har vært alene med alle 3 på stranden, stort sett. Aner dere hvor slitsomt det er å passe på 3 småbarn, å sørge for at ingen av de synker? Selv om dette kan være utmattende i det lange løp så er det noe annet som har gjort meg mest sliten. De stadig kritiske tankene om en selv. Noen andre som kjenner seg igjen? Man er sin egen største kritiker.. Jeg føler "alle" skal tilbake på jobb, studier eller fortsette permisjonen. Mens jeg, jeg må først bli bedre. Jeg må klare å takle smertene og utfordringene denne kroppen gir som følge av skaden ved den siste fødselen, og nå er det tyngre enn noen gang. Det er nå jeg egentlig skulle tatt skrittet videre og gått tilbake til å være Marlen igjen. But who the hell is she?

Jeg prøver å hente meg inn, og fortelle meg selv alle de riktige tingene. Fokusere på det som betyr noe som; trening - det hjelper. Barna og familien min. At det skal ikke være sånn for alltid. Dette er ikke min fremtid, men noe jeg må gjennom akkurat nå. Til slutt, det finnes så mange som har det så grusomt, og jeg må huske å sette pris på det jeg har. 

Nå tror jeg at jeg har klart å dra meg selv ut av "bobla" av selvmedlidenhet. Jeg har røsket meg selv i nakken, med hjelp av fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har vært på trening og føler meg litt og litt som meg selv igjen, takk og lov. Det er så kjedelig å "henge seg opp".. En annen positiv ting i hverdagen min er bloggen. Ja, faktisk! Jeg får utløp for mitt skrivebehov og kanskje noe oppmerksomhetssyke-meg (?) liker å kommunsere med alle og ingen på denne måten. Så i stedet for å gjøre en sjelegransking for å finne ut hvorfor jeg har behov for å eksponere meg selv på denne måten, akter jeg å sanke tilbake mine gamle lesere (jeg har mistet en del lesere i sommer) og bli en aktiv blogger igjen. 

Nei folkens, jeg må avslutte. OC lugger Jenny og midagen må på bordet. Virkeligheten kaller ;-) Vi ses!

MANGEL PÅ INSPIRASJON ?


Hei dere ♥ Her sitter jeg med kaffekoppen, litt tom for inspirasjon når det gjelder bloggen.. Jeg er inne i en periode nå der jeg nesten blir litt flau over alt jeg skriver om, og jeg føler meg nesten dum når jeg tar bilder og legger ut fra min nokså normale liv.. Det har nok ingenting med at dagene er kjedelige, for de er som de alltid er, men jeg er så lei. Lei av smerter, lei av dagene.. Masse tanker om fremtiden. Jeg føler meg som en 90 åring til tider. I stedet for å skrive om livet mitt, som jeg gjør hver dag så leser jeg.. Hvert ledige øyeblikk som tankene fort kan "komme å ta meg" så leser jeg.. Da forsvinner jeg til en annen verden, og det er så deilig. Og nødvendig. Nå om dagen leser jeg både bøker fra psykologistudiet jeg begynte på noen år tilbake. Og når jeg ønsker litt lettere lesning, så er det "et helt halvt år." Den er så vakker, og hvis du syntes synd på deg selv så setter du livet ditt i perspektiv igjen. My kind a book ;-) Anbefales! 

Så mine kjære lesere, hvis det ikke blir så hyppige oppdateringer herfra så vet dere hvorfor. Når det er sagt, av erfaring så vet jeg at det snur like fort som været. OC sover, treningen er unnagjort og jeg skal lese litt. God tirsdag!

REFLEKSJON

Her sitter jeg. OC sover, jeg drikker kaffe i skyggen og leser boken har lest to ganger tidligere. Den anbefales. Jeg liker bøker som minner meg på tilstedeværelse og det å leve. Bergensavisen skrev: "Alle som har en minimal trang til selvrefleksjon bør lese denne boken." Selv skriver forfatteren "Uro en en personlig bok som inviterer leserne til å reflektere over seg selv og andre." Og det liker jeg, svevende og ofte litt fjern som jeg er.

Nå er det bare lyden av barnebursdagen hos naboen og pusten til Casillas gjennom babycallen som høres, og begge er like fint. Spesielt siden inne i blant all barnelatteren er det min egen fireåring som ler. Jeg hører hun fryder seg over bursdag og sommer. Akkurat nå - akkurat nå har jeg det skikkelig fint. Gårsdagen har nok en liten finger med i spillet.. Det var nemlig kjærstedagen. 14 år siden første gang vi kysset, og 4 år siden vi giftet oss i all hemmelighet i vakre Oslo. Rundt denne datoen blir jeg alltid litt stille og rolig. Alle følelsene blusser frem og jeg blir så inderlig stolt. Stolt over alt vi har fått til, og her står vi med begge bena godt plantet i det. Vi elsker, respekterer, vi er gavmilde og vi lar hverandre være seg selv. Dette er ingen selvfølge og jeg er så stolt over jobben vi har gjort for å ha det så bra.

Dette tok jo helt av, planen var bare å gi en liten status.. Jaja, dere tåler vel det. Jeg kommer innom senere med bilder fra gårsdagen. Hele familien med fettere og kusiner var på Ekeberg gård og koste oss. Skikkelig fin dag!

SON SPA I MITT HJERTE

OBS OBS - klisje ! 
Hvis man tar vekk barn, hus, bil, ansvar, venner, ekteskap og forpliktelser som man deler med den man har valgt å leve med hver dag. Hvis man fortsatt sitter igjen med bunnløs kjærlighet, flørting, times lange samtaler, og akkurat de samme sommerfuglene man følte for 14 år siden (altså starten av forholdet) DA vet man at man har funnet mennesket sitt. Jeg er ikke i tvil, jeg vet jeg har funnet mennesket mitt - men det døgnet på son spa ga oss tid til å virkelige leve og føle det. SÅ klisje, men SÅ sant.
Egen terrasse med utsikt over fjorden. Frukt sto klart da vi ankom og vi kunne sitte helt alene å skravle om livet og fremtiden..  



Soverommet.. ELSK på vindu over hele veggen.. Tenk å våkne til dette! Det var fint det!


Som vi kost oss! Dag 1. Lunsj i lounge/resturanten. Rusletur til son sentrum. Øl på bryggen. Soling på terrassen. SPA + massasje på ettermiddagen. Mer soling på terrassen. Sen og lang romantisk middag (maten anbefales på det varmeste) og god drikke. Kun oss to. Perfekt. Dag 2. Sove lenge (vårt tilfelle til åtte) Frokost på sengen. Mer SPA. Soling ved bassenget. Lunsj i solen. HJEM til barna ♥ Son SPA, vi MÅ komme tilbake, SNART. ♥


Denne helgen har jeg virkelig ikke hatt tid til å blogge. Hver gang jeg bare har tenkt tanken så har timene fløyet av gårde og det ble for sent.. Det er vel det som fort skjer når det er så nydelig vær, vi jobber i hagen og barna er hjemme. Endelig litt kvalitetstid med bloggen ;-) 

TABU? JEG GÅR TIL TERAPEUT ..

... Ja, det er sant. Jeg går til terapeut. Sånn nå er det sagt. Og det føles godt! Jeg håper og tror at jeg ikke blir stemplet som deprimert eller "på kanten av stupet" av den grunn. Vi er tross alt i 2014. MEN, det som faktisk er tilfellet er at det er TABU å si det høyt. Nå er jeg forsåvidt helt enig at det er ikke alt man trenger å snakke om.. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige behov - men hvis utfallet av at ingen vil snakke om det, blir til at terapeut og psykolog er noen man besøker mens man vippes av pinnen eller verre, så er jo det veldig synd i mine øyne. 

Selv har jeg hatt et tøft år. Faktisk to ganske tøffe år. Jeg har hatt noen heidundranes tøffe fødsler på mine 3 barn. Jeg hadde ekstrem svangerskapskvalme under hele det siste svangerskapet og har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg var innlagt, alene og langt borte fra de to små jentene mine hjemme. Jeg har en fødselsskade som påvirker meg hver bidige dag, og gjør at jeg ikke er i stand til å jobbe per dags dato. Jeg har smerter hvert sekund i døgnet, og føler meg som 90 år. Jeg ble slått ned på åpen gate, på vei hjem fra Oslo en kveld i fjor høst. Det er ikke til å skyve under et teppe at de siste årene har vært litt tøffe. Men det går bra!! Jeg smiler, og lever livet til det fulle, så langt det går. Jeg er flink til å utnytte gode dager, og jeg erkjenner de dårlige. MEN det er mye som ligger å koker inne i meg. Mye som må legges vekk fordi det ikke er "tid" til å føle på akkurat nå. Jeg har 3 små barn og er gift med et fantastisk menneske, jeg har masse venner og en stor herlig familie. Jeg har et travelt og godt liv, så når skal jeg ha tid til å kjenne på litt tyngere ting? Jeg har det jo så bra med alt som ligger rett foran nesa mi! 

Dette er tanker som slo meg etterhvert som jeg merket at kroppen ble mer og mer utslitt i høst. Jeg var ikke ulykkelig, men jeg klarte ikke sitte rolig et øyeblikk. Jeg var rastløs og urolig, I frykt for at det tunge skulle "komme å ta meg". Jeg har jo ikke tid til det! Men det jeg absolutt ikke vil er å ende opp sliten, skilt og deprimert i en alder av 45 år - fordi jeg ikke hadde tid til å føle på mine dypeste følelser. Det er klart det kommer tunge følelser når man opplever noe vondt. Det er menneskelig. Men det er også veldig vanlig å presse disse følelsene langt langt inn i hjertet, legge lokk over, og faktisk låse igjen. Det positive da er at livet kan gå videre, barna blir tatt hånd om og ekteskapet blomstrer på overflaten. Det negative er at en dag vil det opp og frem. Det vil koke over - og da er det vanskelig å forutse hva det vil gå utover, og i hvor stor det vil prege livet ditt.

Uansett hva det kan gå utover så er jeg ikke villig til å risikere det. Livet tar så brå vendinger, og livet er så travelt. For at jeg skal stå med begge bena planen på jorden, ta hånd om familien min og samtidig være nokså lykkelig må jeg hvertfall ta tak i tunge tanker og opplevelser som så lett kan presses langt vekk.. 

Jeg har lært mye om meg selv de siste månedene i terapi, og det har ikke vært snakk om de voldsomt mange timene heller. Jeg har lært hvordan jeg skal håndtere meg selv, og det livet jeg velger å leve. Vi er alle oppvokst forskjellig, og har ulike måter å leve på. Hvordan vi er oppvokst og oppdratt av våre foreldre og familie bærer vi med oss, og vi kan selv velge hvordan vi skal oppdra egne barn. Det handler om å bli bevisste.. Dette kunne jeg skrevet om i dagesvis, det er virkelig noe jeg er interessert i - det har jeg alltid vært. Derfor er det ekstremt givende å få hjelp av utenforstående som kan sakene sine, til å se ting fra en annen vinkel. 

Jeg mener ikke at hver enkelt sjel i Norges land skal oppsøke psykolog eller terapeut, men hvis det ligger noe å koker på innsiden så ikke vent til det koker over. Ikke vær redd for å bevege deg utenfor komfortsonen, og ta tak i gammelt rusk som ødelegger for deg i hverdagen. Dette er min anbefaling, og jeg må innrømme at det føles ekstremt å skrive dette så alle kan lese, men jeg brenner virkelig for å ufarliggjøre nettopp dette. 

Da Christian og jeg var en del yngere og visste at vi skulle få barn å bli en familie, ble vi satt i kontakt med en terapeut. Ikke fordi vi var på nippet til å gå til krig, men fordi vi ville gjøre oss forberedt.. Forberedt på fremtiden. Når to mennesker skal leve sammen, som kommer fra to forskjellige familier med forskjellig oppvekstvilkår, i tillegg skal sette et nytt liv til verden som man skal samarbeide om. Assa? Det er jo VANSKELIG! Vi lærte så mye om hverandre, og ble bevisste på hva slags ønsker og forskjeller vi hadde. Dette er flere år siden, men når ting er tøft i hverdagen - ikke nødvendigvis mellom oss to som kjærester, men generelt, så oppsøker vi samme person som hjalp oss da. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette har hatt stor effekt på vårt forhold.. Vi snakker om det ofte, og vi kan le og spøke med det. Det er ikke en mørk hemmelighet, men noe vi er stolte av. Vi brannsikrer huset, før det eventuelt kan begynne å brenne.. Og det føles godt. Og trygt! 

Nå er det kanskje flere som tenker at dette må koste haugevis av penger, og det har man ikke råd til... Det kan være sant. Men man kan også oppsøke f.eks helsestasjonen. Det finnes det mye hjelp og informasjon! Hvis man ikke venter til livet står på hodet og alt ser mørkt ut, kan man kanskje unngå mye. Man kan aldri bli ferdig utlært, og vi er bare mennesker alle sammen ♥  Bare et lite råd meg. 

PS. Makan til privat innlegg.. I know.. Men det er litt viktig noen ganger.. Dessuten mangler jeg filter ;-) Klem til dere. Og god mandag!