MINE MENINGER

Behold bena på jorden, takk.

Mann og barn er hos hvert sitt. Jeg har vært alene et par timer, et glass vin, tid til å dusje og sminke meg i mitt tempo. God tid. Ikke noe stress. Tiden går, og plutselig har jeg dårlig tid. Hva har skjedd? Ikke har jeg rukket neglelakk eller å skrive på kortet. Ikke har jeg pakket ned gaven. 

Jeg har brukt 40 minutter for å ta "dagens lykkemamma" bilde til dere som jeg skulle publisere i morgen. Jeg blir ikke fornøyd. Jeg har skiftet 10 ganger. Hallo, hva skjedde her? Ingenting stemmer, verken hår, sminke eller antrekk. Alikevell streber jeg etter et perfekt bilde til dere.. Men det går ikke. Jeg har gitt opp. 

Og det er akkurat det som er riktig for meg. Det har vært mye fokus på bloggen den siste måneden. Jeg har blogget og gitt mye mer av meg selv enn noen gang. Det resulterer i flere lesere, flere likes, kommentarer og tilbakemeldinger. Snapchat.. Jeg elsker det! Men nå må det ikke ta av inne i hodet mitt. Jeg må beholde bena på jorden, og kjenne på hva som betyr noe. Hva som er her og nå.

Det som betyr noe er virkeligheten. Ikke illusjonene om det perfekte. Folkens.. To kviser, kjoler som ikke passer og umulig hår. Jeg orker ikke prøve å få til det perfekte bilde. Dere krever det jo heller ikke.. Alt jeg har inntrykk av at dere vil ha er sannheten. Dette er sannheten. 


Nå prioriterer jeg neglelakk, kort til bursdagsjenta og null stress. Bilder av dagens antrekk kommer plutselig, når jeg føler for det. 

Keep it real. Det skal jeg alltid huske. 

Nå skal jeg i bursdag og ha det gøy ♥︎ Håper dere har det fint ♥︎

Jeg kjenner presset

Jeg har nettopp lest artikkelen om de nye barbiene, og som mor til to jenter på 6 og 8 år har jeg litt på hjertet. 

 Barbie får ny kropp. 3 nye faktisk. En petite, høy og en curvy. Slik at de yngste som leker med barbie ikke skal vokse opp og tro at den originale barbien er en realitet. Så smal over hoftene, tynn og store øyne. Tilsynelatende perfekt. Jeg syntes selskapet bak barbie gjør en bra jobb. De har omsider tatt til seg kritikken, og tatt grep. Nå kan du velge deg ut en barbie som ligner deg selv, eller en venninne. Øyenfarge, hudfarge og hår.. I tillegg til tre forskjellige kroppsfasonger. Barbie har tatt ansvar!

MEN, la nå oss ikke glemme hva som er viktig? For er det egentlig barbie som avgjør selvbildet til barna våre? Eller undertøys plakatene som henger på hvert hjørnet i storbyene? Eller bloggene med silikonpupper og falskt hår? 

Jeg mener bestemt at vi sitter på ansvaret. Oss. Foreldre. Rollermodeller. 

Vi må ta ansvar. Slutte å snakke nedsettende om egen kropp. I hvertfall så barna kan høre det. All praten om hengepupper, for tynt hår, ønske om vippe extensions, vekt, osv.. Det er dette som gjør barna usikre på seg selv.

Hvis ikke verdens fineste mamma (barn syntes sin mamma er finest) syns hun selv er bra nok, hva er jeg da?

De vokser opp i den tro at ting kan fikses på, og at de ikke er fine nok. Her ligger problemet. 

Eller vært på den 10 dietten siden år 2000, og glemt hva slags påvirkning det kan ha på barna. Selv går jeg på 5:2 dietten for øyeblikket. Med to jenter på 6 og 8 år er jeg ekstremt nøye på hva jeg sier, og hvordan jeg legger opp måltidene. Hvis de er hjemme den ettermiddagen så spiser jeg ALLTID middag, og jeg spiser det samme som de. Ser bare for dere tankene til disse jentene dersom jeg som mor skulle sagt: nei takk, mamma skal ikke spise middag i dag. 

Jeg tror ikke de hadde reagert automatisk, men det hadde lagt seg i bakhodet.. Og dette er kun en ting. 

Vi har vel alle snakket nedsettende om oss selv, i en uskyldig grad over telefonen med en venninne, og kanskje glemt at det sitter en liten med lange ører i nærheten. Som ikke skjønner hvor lite vi legger i bollemage, stygt hår, for lav, for høy eller hva enn vi stadigvekk klager over. Alle gjør det jo! Klager altså! Jeg tror til og med vi klager uten å mene det til tider..

Med dette i baggasjen og en "perfekt" barbie med et usannsynelig smalt liv dukker opp under juletreet, er det lettere å tenke at sånn vil jeg også se ut. Hvis de aldri har tenkt tanken på å ikke være "fin" nok, tror jeg ikke orginal barbie er et problem. Det samme gjelder bloggene med "perfekte" jenter bak kamera, eller undertøys reklamer på TV. 

Jeg vil også nevne at det finnes et skille. Er en far eller mor utrent og usunn, da er det naturlig å snakke om i familien. Men da er det riktig formulering og syn som gjelder. Vi er ikke perfekte, og det er fint å ta vare på kroppen sin. Det er bra å lære barna våre. 

At barbie kommer i 3 forskjellige størrelser er bra, men la oss ikke glemme vårt ansvar opp i det hele. Barbie i seg selv er ikke årsaken til dårlig selvbilde eller mangel på realistisk syn på virkeligheten, når det kommer til utseende. 

Jeg vet ikke hvordan det var å oppdra jenter (min eneste sønn er litt liten til at jeg kjenner presset enda) på 90 tallet, men i 2016 må jeg innrømme at jeg tenker mye på det. Vi må legge et godt grunnarbeid slik at barna våre står stødig. 


 

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

Hei du hundeeier, jeg snakker til deg!

Ikke du som alltid plukker opp etter hunden din. Det er ikke deg jeg snakker til...

Men du som IKKE plukker opp bæsj etter hunden din. Å så irritert jeg blir på deg. Faktisk lettere forbannet!

De siste dagene har det kommet masse hvit snø. Det er så lyst og fint, og mine barn elsker det! 
Da vi våknet i dag tidlig gledet de seg til å ake til skolen og barnehagen. De kledde på seg yttertøy og løp ut til nærmeste store snøhaug. Hoppet i den myke snøen, klatret til topps og rullet med hodet først ned igjen. 

Mens jeg står å nyter synet av min lille krabat på 2 1/2 år som ruller nedover snøhaugen ser jeg det... 

I det jeg ser det så kommer lukten også....

2 åringen på full fart mot både hundebæsj, og tiss!

Det har liksom sunket litt nedi så det syntes ikke ved første øyekast.

HVORFOR plukker dere ikke opp bæsjen etter dere?

Lånt av google.

Snøhaugen barna lekte på ligger midt på en skolevei. Det er sikkert 50 barn som går her hver morgen og formiddag. De er dømt til å tråkke i dette, og dra det utover så flere tråkker i det. For ikke å snakke om akebrettet som dras over når vi går tidlig på morgenen, og det er mørkt.

Eller hva hvis barna aker og får det på dressen? Det er IKKE gøy.


"Her er det en bæsj til, mamma"

Alt dette fordi dere glemmer bæsjeposen hjemme? Eller fordi dere tenker det ikke er så farlig?

Det er så farlig, det er grisete og det er ekkelt. 

Husk pose, og plukk opp etter hundene deres! Og mens dere er igang, ta gjerne litt ekstra så den hvite snøen ikke blir så ekkel!

I dag måtte jeg plukke opp. Det var jeg ikke særdeles lite fornøyd med. 

Dette er skoleveien til barna. Her burde vi IKKE være redd for å tråkke i hundebæsj.

Vil det være så ille å forby røyk?

Legeforeningen ønsker å forby salg av røyk til alle født etter år 2000. Folk er ville i kommentarfeltene på alle nyhetssider, og jeg blir litt engasjert selv. 

Hva syntes dere? 

En del av meg tenker at dette ikke burde være noe Norge skal blande seg opp i. Burde ikke hver og en få bestemme dette selv? Man vet farene ved røyk, det står printet på hver eneste pakke, og det har vært mye fokus på det de siste 10 årene. Vi er opplyste, så hvis noen alikevell ønsker å drive med denne selvskadingen burde det være opp til hvert enkelt. 


Bilde: Nettavisen

Men så kommer jeg på alle barna. 

Babyene (foster for å være korrekt) i magen som har en mamma som røyker. For de finnes! De som ikke stumper røyken når de finner ut at de venter barn. Man skulle tro etter all den informasjonen som finnes at dette ikke er noe alternativ, men det er det. Det er utrolig, men sant. Og brått blir ikke loven så grusom. Hvis røyken sakte men sikkert vil dø ut.. Det skjer selvfølgelig ikke på et år... 

At folk ikke skjønner sitt eget beste for være en sak, men at de ikke skjønner babyens beste er grusomt. Så for alle kommende babyer som skal bli innfanget i årene fremover, kanskje dette ikke er så ille?

Eller barna som har foreldre som røyker i bilen eller hjemme. Med vinduene igjen. Passive røykere. Igjen, røyk gjerne og utsett deg selv for farene, men la barna være sunne og friske. 

Jeg gidder ikke ramse opp farene ved passiv røyking, for det vet vi jo hva er - men jeg blir sint og sjokkert inne i meg når jeg ser en gravid røyker eller barn som sitter i baksetet mens far damper så det er tåke på innsiden. Jeg spør meg selv hva slags verden disse menneskene lever i, har de ikke fått med selv konsekvensene dette kan medføre? At noen tør å risikere dødfødsel, astma osv er for meg uforståelig. 

Jeg forstår at ting ikke er svart/hvitt - kanskje røyker denne gravide damen for å holde seg unna heroin, hva vet jeg. Men det er alikevell grusomt for fosteret på innsiden. 

Kanskje denne loven ikke er så dum?

Det er nok ikke så enkelt, og kanskje ikke løsningen heller. Jeg blir overrasket hvis politikerne er med på en løsning som dette. Men jeg må innrømme at jeg forstår tankegangen. 


// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤︎ 

Ski, fyll og hjelpeløse barn

Jeg plukker opp tråden om de som er så tjukke i hodet, fordi de ikke bruker hjelm. For det finnes flere.. Mange flere faktisk, men for å starte med noen:

Da jeg var 18 år var jeg på jentetur i Trysil. Vi var nærmere 20 jenter på påskeferie. Det var utrolig gøy, slitsomt og et under at alle kom hjem levende.

Når jeg er i Trysil etter å ha fått barn tenker jeg ofte tilbake på den gangen. Jeg skammer meg over en ting. Hvordan jeg kunne drikke meg full og stå på ski samtidig. Midt på lyse dagen i værste påske mylderet, blant barn, mammaer, pappaer og andre forsvarsløse mennesker. Grillpølser, appelsin og solbærtoddy på termos.

Jeg hadde vært på Knettsetra, et serveringssted midt i slalombakkene i Trysil. Det er ikke mulig å gå eller kjøre dit, du må stå på langrenn eller slalom. Det var en vanvittig folkefest. Jeg husker jentegjengen og jeg sto på scenen sammen med Jan Teigen og sang "optimist". En av de morsomste minnene fra den tiden.. Det ble bøtter med øl, solen varmet og det kokte på Knettsetra. Det eneste som plager meg er hvordan vi kom oss ned til hytta igjen.

Den gangen tenkte jeg ikke over det..

De som var mest hengedrita ble kjørt ned med snøscooter, men gjengen min som var lystig og sjanglete spratt i skiene og satte utfor. Jeg husker jeg kjørte gjennom både snowboardparken og familiebakkene. Så vanvittig uforsvarlig!

Jeg deler dette med dere så dere ikke skal tro jeg er en moralsk bedreviter, som sitter på min høye hest og aldri har gjort noe galt. Slik at dere kanskje ser budskapet jeg prøver å få frem, og ikke hvor dømmende jeg kanskje virker.

Jeg har ikke gjort det siden, og skal heller aldri gjøre det igjen.

Hvor sinnsykt er ikke dette? At det er lov å servere bøttevis med alkohol midt i en slalombakke, med forsvarsløse familier man MÅ møte når man kjører videre. Det er ingen annen mulighet å komme seg hjem enn å spenne på seg skiene. Gå ned hele slalombakken er langt, og er ikke et alternativ. Spesielt ikke når vi vet virkningen av alkohol: "verdensmester" og "det ekke så farlig".

Så hva er formålet med dette innlegget?

1. Folkens! Ta ansvar! Ski og alkohol har ingenting med hverandre å gjøre. Hvis du vet du skal stå mer, så ikke drikk mer enn du har vett på. Spør du meg burde det vært samme promillegrense som ved bil.

2. Burde ikke steder som dette hatt et ansvar? Tanken er idyllisk. Konserter på helligdagene, en øl i solen, kakao med krem til barna, og lykkelige nordmenn og svensker. Men dette er bare starten på dagen. Sluttresultatet er i mine øyne fyll, ski og barn. Å svinge innom for en kopp kakao med barna er uaktuelt på helligdagene. Hengedrita voksne som ser skibakken som et påskudd og skalkeskjul for fyll er svært ubehagelig, og ikke noe barn bør utsettes for.

Å kjøre i de beste familiebakkene i påsken er en risikosport. Jeg vet aldri når det kommer en drita full påskehare fra Knettsetra dundrende inn i ryggen på 7åringen min, fordi han eller hun ikke klarte å beregne bremselengden, eller bare det å svinge..

Som jeg skrev.. Alkohol, ski og barn er tre vidt forskjellige ting - som ikke har noe med hverandre å gjøre.

For ordens skyld. Jeg snakker ikke om god gammeldags after ski for voksne.. Der man lar skiene stå etter en dag i bakken, danser på bordet og har det morro. Det er noe annet.

Foran oss har vi nyttårshelgen, vinterferie og påskeferie. Ferieparadis og idrettsarena for barna.. Hva betyr det for oss voksne?

Bruk hodet.

Lik / del - dette er viktig.

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤

Hvordan kan dere være så tjukke i hodet?

Jeg har vært i slalombakken i dag. Og jeg undres hvordan det kan være så mange voksne mennesker, som liksom skal være forbilder - som er så til de grader tjukke i hodet?

Jeg klarer ikke forstå hvordan noen kan kjøre uten hjelm?

Nå snakker jeg ikke om gruppen på unge mennesker som bryr seg mer om håret enn hodet, og derfor ikke bruker hjelm. De klarer tydeligvis ikke å forstå følelsene det koster hvis noen man elsker blir skadet, eller verre. Jeg forstår det ikke, men dette er den forklaringen jeg kommer på når jeg ser unge mennesker suse ned bakken uten hjelm.

Nei, jeg snakker om dere voksne som kjører sammen med barna deres, UTEN hjelm. Jeg begriper det ikke! Tror dere at dere er uskadelige supermennesker som ikke kan skade dere på samme måte som alle andre?

Tror dere ikke barna deres vil lide dersom dere skader dere i bakken? For det handler ikke bare om ferdigheter eller styrke. Det kan være ren uflaks, noen kan kjøre på deg eller det kan være is dere ikke har forutsetning for å se. Alt det vi begrunner ovenfor barna våre når de må bruke hjelm.

Og her kommer mitt neste punkt... Hva tror dere barna deres gjør ved første mulighet når de blir store nok til å kjøre alene? Tror dere virkelig de kommer til å bruke hjelm, når mamma eller pappa aldri har brukt det? Ord og handling er to vidt forskjellige ting! Hvorfor skal vi når pappa aldri gjør det?

Vi leser om mennesker som skader seg i bakkene hvert år. Noen mister til og med livet!

For 10 år siden var min lillebror på slalomtrening. Han kjørte MED hjelm, takk gud. Men han falt. Det så ikke så ille ut.. Ingen av de som var vitne til fallet skjønte omfanget før den lille gutten ikke reiste seg. Han gikk i 3 klasse.

Luftambulansen kom fort, og det var ingen tvil. Omfattende hjerneskade, vi visste ikke om han ville overleve.

Mathias overlevde. Etter mange mange dager i koma. Men ikke til det som var. Han var helt borte. Livet ble snudd på hodet. Sakte, veldig sakte har han kjempet seg tilbake. 10 år med daglig opptrening etter et treningsprogram fra USA. Der har Mathias vært 2 ganger i året, i 10 år. Takk og lov for Family Hope Center (FHC)

Denne uken har det vært en rørende artikkel om Mathias i lokalavisen her i Drøbak (www.amta.no man må være medlem for å lese akkurat den artikkelen) Det setter selvfølgelig følelsene i sving. Derfor skriker jeg på innsiden når jeg ser dere uten hjelm i bakken. Det var kun uflaks at min lillebror falt - og han brukte hjelm. Neste gang kan det bli deg, uten hjelm. Hva tror du skjer da?

Som overlegen på sykehuset sa - du ville ikke overlevd.

Og dere.. Det er ingen unnskyldning å ikke ha råd. Det er gratis utleie ved de fleste skisentere.

Slalomsesongen er i gang, bruk hjelm! Om ikke for din egen del, så for de som er glad i deg. Ung som gammel, foreldre eller ei.

// Lik hvis dere bruker hjelm i bakken //

// Husk at jeg har både snapchat (marlennordby) facebook og instagram, titt gjerne innom der også ❤

NATURLIG Å BADE NAKEN MED BARNA 

Den danske komikeren, Torben Chris har lagt ut et bilde av seg selv i badekaret, sammen med sin datter på 2 år. Vågalt vil jeg si. Med tanke på denne sketipske og fordømmende verden vi lever i. Torben ville vise verden at det er helt naturlig å være naken, og faktisk veldig sunt.

Jeg er helt enig. 

Han har mottatt flere kommentarer om pedofili. Tenk det? En pappa som bader med barnet sitt. Hva skjer da? Det første jeg tenker er faktisk, "hva har skjedd disse menneskene som tenker pedofili om en far som bader med toåringen sin." Og det er trist. Om det ligger noe i det vet jeg ikke, men det er det første jeg tenker..

Når det er sagt. Hva mener disse menneskene? At vi foreldre ikke skal vise oss nakne for barna våre? Hva skjer med illusjonen om hvordan en kropp skal se ut da? Som Torben også nevner, hvordan skal det gå hvis det eneste stedet der barna vokser opp og ser lettkledde voksne er på reklamer og TV?

Nakenhet er sunt, og for at barna våre skal få et realistisk syn på hvordan en kropp ser ut, i tillegg til å bli trygg på seg selv naken - dette er viktig, tenk hva som skjer hvis barnet aldri ser foreldrene sine nakne. Da vil de automatisk føle at det er unaturlig, og dermed blir det unaturlig og være naken selv etter hvert som de blir eldre. Den dagen det er tid for å dusje med klassen etter gymmen kan det fort bli utrolig ubehaglig. 

Jeg er ingen psykolog, men jeg kan forestille meg at dette kan skape sjenanse og usikkerhet. 

Nei, folkens. Bading og dusjing med barna er helt naturlig, og det samme er nakenhet.

Foto: Side2 - Torben Chris som bader naken med sin datter. 

JEG KYSSER IKKE MINE BARN PÅ MUNN

Lege og psykolog Charlotte Reznick advarte i en artikkel foreldre om å kysse barna på munn. Hun snakker om å assosiere seksuell eller romantisk aktivitet, og erogene soner. Her melder jeg meg ut. Jeg er ingen psykolog eller lege, men det jeg vet er at jeg ikke kysser barna mine på munn. Jeg syntes ikke det er ekkelt, men det føles unaturlig.

Jeg forteller de hver eneste dag hvor mye jeg elsker de, og barna får suss og kos i fleng. De får suss på pannen, bollekinnet og hvor enn det faller naturlig. Men ikke på munn. Det faller meg ikke naturlig. Selvfølgelig har jeg fått en liten smask på truten av både det ene og andre barnet, men jeg oppfordrer ikke til det videre. Hvis de spør sier jeg som sant er, kjærstepar kysser på munnen. 

Vi jobber hver dag med å guide barna til å beskytte seg selv, ha gode instinkter og hvorfor ting er som det er. "Hvorfor skal jeg ikke si jeg elsker deg til naboen, men til deg mamma, han er jo snill?" Problemstillinger som dette er vanskelig å svare på, men viktig for at barna skal lære å sosialisere rundt mennesker.

Når et barn kan stille dette spørsmålet rundt å elske - da kan han undres det samme spørsmålet rundt å kysse på munn. Hvem er det greit å kysse, og hvem skal man ikke kysse på munn?

Jeg skal ikke gå dypere inn i tema, jeg følte bare for å forsvare meg. Kommentarene blogger og nettsider går hardt ut mot de som syntes det er unaturlig å kysse barna på munn. Men jeg er en av de! Jeg kysser ikke barna mine på munn, men de får all verden av kjærlighet og omsorg alikvell. Christian derimot, han kysser jeg på munn. Hver dag!

DENNE MÅ DERE SE

Tårer og klump i halsen. Denne gjorde sterkt inntrykk.. Trykk på linken, se filmen og kjenn litt på livet - på denne lørdagsmorgenen.

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Det-er-enhver-pappas-og-mammas-store-mareritt-3341764.html

13 TIPS TIL HVORDAN BEVARE VENNINNEFORHOLDENE

I går kveld var jeg sammen med mine kjære veninner, vi har vært en gjeng fra ungdommskolen/VGS. Vi har alle helt forskjellige jobber og livssituasjoner, og det hadde kanskje ikke vært rart om vi mistet hverandre. Men det gjør vi ikke.. Jeg har tenkt mye på hvorfor vi enda er så sammensveiset som vi er, og her er mine tips: 

  • Ikke la forskjellene på yrke og livssituasjon sette dere ut av spill. Man er fortsatt den samme jenta som man var på VGS, innerst inne. Legg fra deg morsrollen, sykepleier eller hva enn du er på hjemmebane - før dere møtes, så godt det la seg gjøre..
  • Ha selvironi! Tørr å le av deg selv, og la deg erte. Noe av det morsomste som finnes er å le av hverandre.. 
  • Ikke tro dere kan være med på alt! Jeg måtte avlyse julebordet, hele gjengen dro til Stockholm og jeg ble hjemme fordi Jenny og Maya hadde juleshow. That´s life, jeg blir med på neste - og jeg unner de andre som dro all morro i verden. Misunnelse må legges vekk, det betyr ikke at dere er mindre venner fordi man mangler noen opplevelser sammen. 
  • Respekter hverandre! Man faller inn og ut av venneforhold i perioder. Jeg har hatt 3 svangerskap der jeg har vært lite til stede. Det er helt naturlig, og det forstår venninnene mine selv om alle ikke har barn. 
  • Om det går lange perioder der dere ikke prioriterer hverandre / rekker å ses like mye, så gi små stikk som viser at dere skulle ønske dere kunne være med på ting som arrangereres, eller at dere savner de.
  • Jobb for det!! Som alle forhold: det må jobbes med! Ta er telefonsamtale når dere står i kø i butikken, eller sitter på trening og ser på barna turne. Når det egentlig føles best å bli liggende på sofaen samme kjæresten 3 lørdagen på rad, bestem deg for å samle jentene - og gjør det! Straks dere setter dere sammen så er det så verdt det. 
  • Mimre tilbake til morsomme stunder. Vi snakker ofte om hysteriske ting som skjedde på VGS, russetiden, julebord, ferier sammen osv. Det skaper alltid en morsom tone om man ikke har sett hverandre på lenge. Ice breaker!
  • Ta dere tid til å snakke om hverandres jobb og personlig ting som foregår i hverandres liv. Bytte av jobb, bryllup, nye flørter, baby osv. Man føler seg nærmere hverandre når man vet små personlige ting, og det skaper sterke bånd. 
  • Når det er sagt... Snakk om ting med måte. Jeg sitter ikke i timesvis å legger ut om hvordan barna mine oppfører seg, og hva slags bleietype de bruker. Det er ikke like interessant for andre, og spesielt ikke de med helt annen livssituasjon. 
  • Ikke få panikk og tro vennskapet er over hvis dere ikke har sett eller snakket med hverandre på 3 måneder. Sånt skjer, og har dere et langt vennskap bak dere vil det føles som dere ses hver dag når dere møtes igjen. 
  • Ikke få skyldfølelse og tenk at de gode, gamle venninnene blir byttet ut om dere får nye venninner i deres nyeste livstil. Jeg har mange gode venninner som jeg har fått de siste årene som jeg deler barnehage-tanker, oppdragelse, farge på husveggen, sladring om ekteskap og den slags med. Det er helt greit, vi lager nye bånd hele tiden, men det betyr ikke at de gode gamle er noe mindre betydningsfulle. Hvis man virkelig vil er det plass til alle. Det handler om prioritering og i perioder er det vanskeligere enn andre, men sånn er det bare. 
  • Respekter hverandre, og unn hverandre alt godt!
  • Hvis tiden ikke strekker til så lag eventer laang tid i forveien. Da har dere noe å glede dere til, det skaper felleskap!


En te, en pepsimax, en kaffe og et glass vin. Så ulike, men likvell så like ♥ 



Impulstreff, på en helt vanlig onsdag. Hun ene bor i Oslo og kjørte 30 minutter i møkkavær, bare for å se oss i 3 timer. Hun skal på jobb 07 i morgen tidlig. Det kalles ekte vennskap og er et tegn på prioritering. Jeg var trøtt som en strømpe, men 3 timer sammen med denne gjengen gir energi på et helt eget nivå! Det er det venninner gjør!

FOREVER LIVING, IKKE NOE FOR MEG

Det er mulig noen føler jeg tråkker de på tærne med dette innlegget. Men det får bare være.. Jeg har nemlig noe på hjertet. 

Det gjelder alle disse Forever Living forhandlerne. Det tar jo helt av. Det har blitt en trend. Nå består sikkert 40% av min facebook av forhandlere.. Folk kaster seg på og lirer av seg strofer om hvor gode produktene er. Tilsynelatende uten å vite noe mer enn hva som står på baksiden av produktet. Har man i det hele tatt brukt det selv?

Først må jeg få si; dette har ingenting med produktene å gjøre. Min mor har vært forhandler, mest for eget bruk i mange år. Jeg har flere produkter jeg alltid har i hus. Flere produkter er veldig bra!!

Det gjelder heller ikke "de gode gamle" forhandlerne med respekt for omverden. Jeg prøver ikke å rakke ned på folk som deler sin kunnskap og erfaring videre f.eks via helsekvelder til mennesker som ønsker informasjon. Jeg har flere i min omgangskrets som gjør dette. Blant annet min kjære svigerinne. Hun er forhandler, en god selger OG har mye kunnskap. Sånn jeg ser det så selger hun produkter på en ryddig og respektfull måte. Hun deler sine erfaringer både her og der, men holder en viss stil. Jeg får ikke følelsen av at hun ønsker seg opp og frem, men heller selge meg et godt produkt som kan øke livskvaliteten min. Hurra for det!

De jeg tar avstand fra er forhandlerene som spammer facebook. Som har tatt "copy" "paste" på det som er, og legger det ut annen hver time gjennom hele døgnet. De forhandlerne som ønsker å nå toppen, koste hva det koste vil. Som lover gull og grønne skoger. Bilbonuser og gratis reiser til andre siden av verden. Som lirer av seg at alle kan nå toppen, og det følger med både penger, makt og respekt. Bare man blir en del av gjengen! Dette tar jeg avstand fra! Det er ikke for alle. Ikke alle har muligheten til nå toppen. Ikke alle klarer å spamme facebook, familie og venner, i håp om at noen skal bite på agnet: penger og suksess. Nå snakker jeg om presset til å få flere forhandlere under seg, som etter min mening har tatt helt av.

Jeg får ukentlig mail fra forhandlere av forever living som ønsker og ha meg med på laget. De lover som alle andre, gull og grønne skoger. Selvrespekt og bilbonus? Og hva er grunnen? Jo, bloggen min. Grunnen er dere LESERE som jeg skal fortelle om hvor bra forever living er. Jeg skal fortelle dere at dere MÅ drikke aloe vera juice, og dere MÅ ha sminken, for ikke å snakke om argi+ for å få mer energi. Men hva søren vet jeg om deres helse? Skal jeg formidle disse tingene via bloggen min. Og skal jeg få dere til å jobbe under meg, så jeg tjener enda mer penger? Få dere til å ønske dere like mye penger og status og begynne å selge dere også? Tror ikke det. Jeg klarer det ikke. Det føles helt feil.. Fordi jeg kan ikke garatere at dere klarer det! Dessuten har jeg faktisk ikke helse til stort annet enn meg selv.. 

Dette går helt i mot det jeg skrev forleden. Jeg sliter fordi jeg er sykemeldt. Jeg føler meg ikke bra nok. Jeg bryr meg om hva andre tenker. Etter innlegget mitt så fikk jeg faktisk flere tilbakemeldinger om å begynne i forever living. DA vil jeg få selvrespekt. DA vil jeg føle meg verdig.. 

FEIL. Måten jeg vil få selvrespekt på er å erkjenne mine utfordringer og føle meg verdig som individ i dette samfunnet, på tross av en fot som halter, smerter hele natten OG muligheten for å gjøre i buksa hver uke.. Det går ikke på suksess og penger, hvor mye jeg selger eller hvor mange jeg har under meg. Det handler ikke om jobb. Det handler om at jeg må sette pris på meg selv. Som den jeg er i dag! Med fødselsskader, og hele pakka! JEG er bra nok! JEG må være sykemeldt, per dags dato. Punktum.

Hvis jeg tror at livet mitt blir bedre med en høy lønn, mange under meg i systemet og bilbonus - ja da har jeg plassert usikkerheten min et annet sted, ikke "drept" den. Da føler jeg styrke og respekt via arbeid. Og det var ikke min intensjon. Ikke nå. 

Jeg forstår at dette er halleluja for mange. Og det er superbra! Jeg har en venninne som har klatret til toppen, og jeg syntes det er råkult! Men jeg syntes at fokuset på suksess og penger har tatt helt av.. Er det det som er lokkemiddel for aloe vera? Et helseprodukt verden over? Det er mulig jeg har havnet i feil gryte på facebook der det svermer om meg av forhandlere.. Men jeg tipper at Forever Living Norge har hatt et bra år når det gjelder nye forhandlere..

Før det hamrer inn: Jeg unner andre suksess. Jeg unner andre penger. Dette er ikke et personangrep. Jeg kommer aldri til å bli forhandler av aloe vera. Jeg liker mine venner som jobber med dette. Dette bygget seg opp etter mitt private innlegg, der jeg gjorde meg sårbar, og flere antydet at løsningen er å jobbe og tjene store penger. Ikke enig!
Rasende ærlig med dere i dag, men det er litt godt, og ikke minst viktig noen ganger. Det skal sies at jeg får litt behov for å gjemme meg bak håret mitt ;-)

// Del eller lik hvis du syntes fokuset har endret seg...  

MINE ANBEFALINGER TIL ET GODT OG LANGVARIG FORHOLD

Jeg har slettet og redigert dette innlegget flere ganger. For hvem er jeg til å gi råd om forhold? Jo, jeg har 3 barn sammen med min mann som jeg har vært gift med i 4 år, og kjærester siden vi var 13 og 14, i 2001. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi er lykkelige, at livet vårt ikke kun dreier seg om barna vi har sammen. Men jeg må også legge til at vi har vært gjennom mye.. Det er vanskelig å leve sammen, og parforhold er ALDRI kun en dans på roser. Selv om det kan se slik ut på utsiden. Kjærsteparet du alltid ser på butikken som står å kysser og ser så himla forelsket ut.. Ekteparet som alltid holder hender, selv om de har 4 barn rundt seg. De som alltid drar på kjærstetur og prioriterer hverandre. De vi så lett tror har det så mye mer perfekt enn alle andre. Vell, det er ingen som har det perfekt hele tiden? Og godt er det! 

Jeg ønsker å gi mine varmeste anbefalinger til et stabilt, nært og langvarig forhold, basert på egne erfaringer, så here it goes; 

Respekter hverandres forskjeller; Vi er alle så ulike, og ofte så finner vi personer vi ønsker å leve med som er forskellige fra oss selv. Det er klart at dette kan by på store utfordringer i forhold.. Den ene er mer sympatisk enn den andre.. Mer aktiv. Mer stresset. Mindre engasjert. Større behov for sosialt liv. Mer strukturert, osv. I mitt eget forhold så er vi nokså forskjellige på mange områder. F.eks Jeg kan sette en tom melkekartong i kjøleskapdøren uten å ense det en tanke. Det er helt sant! Det er ikke bevisst, men jeg har tusen tanker i hodet og noen ganger så går ting på autopilot og vimsehøna slår til. Christian kunne aldri satt en tom melkekartong i kjøleskapet. Dette er noen av våre store forskjeller, og kan gå igjen i mange situasjoner. Dette kan være til stor frustrasjon for han, men vet dere hva? Vi er forskjellige. Jeg kan jobbe med å ikke sette melkekartongen der, men i bunn og grunn så er jeg distré. Det er en del av min personlighet, og i andre settinger kan det være en god ting. Så i stedet for å vippe av pinnen over en tom melkekartong i kjøleskapet, så kan det være en idé å fjerne den selv. Handlingen i seg selv er ikke for å irritere, det er rett og slett bare en del av meg, og noen av mine baksider. Det vi kan gjøre sammen er å gå igjennom de mest irriterende tingene, også kan jeg jobbe med å bli med mer bevisst. Vi skal ikke forandre hverandre, den ene personligheten skal ikke måtte jekkes ned på bekostning av den andre. Vi er den vi er, og det skal respekteres selv etter 10 år i et forhold. 

NB. Her må det skilles mellom personlighet og dårlige vaner. Man må tenke godt igjennom hva som faktisk er en del av deg, og hvilke sider som vises som følge av andre ting. Man skal selvfølgelig ikke lene seg på at "det er bare sånn jeg er". F.eks sjalusi tror ikke jeg er en del av deg, men noe som blir fremprovosert av enten deg selv, eller andre. Dette kan være svært ødeleggende, og da er det viktig å ta andre grep enn "vi er den vi er og det skal respekteres." Er dere med? Dette ble litt komplisert, men jeg håper dere forstår.

Vær ydmyk; Når det oppstår en situasjon der du følger deg grusomt urettferdig behandlet -  4 gangen på rad du tar oppvaskmaskinen, legger barna eller støvsuger så gå hvertfall 2 runder meg deg selv, før du fyrer løs. Tenk deg gjennom din kjæres siste dager/timer og prøv å sett deg i hans/hennes sko. Har vedkommende kanskje gjort like mye, men på andre arenaer som du kanskje ikke har fått med deg? Har han/hun vært litt trist og utenfor, har det skjedd noe på jobben? Hvis man setter seg i den andres sko før man hisser seg opp og kanskje sier ting man ikke mener i en stressende hverdag, så kan mange krangler være unngått. Det er ikke alltid like lett å kommunisere, spesielt ikke når man er på den 4 våkennatten med babyen, men går man noen runder selv så vil man tjene stort på nettopp dette. Og kommer det en skyllebøtte du ikke fortjener så tenk deg om 2 ganger før du svarer med samme mynt. Ofte er det annet som ligger bak, eller så er det faktisk fortjent. Det er lettere å se sånt dersom man bruker hodet og er ydmyk. 

Vær realistisk; Sorry jenter. Her må jeg bare sprekke boblen deres.. Min boble ble sprukket da jeg var 16 år og fikk beskjed om at det var ingen grunn til å gjøre det slutt selv om vi "kranglet". Jeg hadde levd i den tro om at man ikke skal krangle, så hver gang vi faktisk kranglet så gikk jeg helt i kjelleren og kunne ikke forstå annet enn at det var best å gjøre det slutt. Kjærsten ble selvfølgelig lei dette og spurte rett ut hvordan jeg trodde andre forhold fungerte. Mennesker kan visst nok være uenige ;-) Det har hendt at han har måtte minne meg på det i ettertid også.. Jeg trives godt i et prinsesseliv der alt er sus og dus, men nå slår jeg hvertfall ikke opp, dersom vi diskuterer hvem som skal gå ut med søppelet. For det har også vært litt utfordrende nemlig. Min definisjon av krangel er gjerne hans definisjon av diskusjon. Så jenter, det finnes ikke noe prinsesseslott vi kan leve i, alle mennesker krangler til tider, OG vi må ikke overdramatisere alt mulig ;-)

Tørr å savne; Det hender jeg får kommentarer når Christian er på tur enten med gutta eller jobben om hvor snill jeg er som lar han reise bort. Og hvordan jeg orker å være alene hjemme med 3 barn. Sannheten er at det ofte er like deilig for meg at han drar, som for han å dra. Det har ikke skjedd noe spesielt som gjør at jeg vil han skal dra, men jeg elsker følelsen av å virkelig savne kjærsten min. Mitt yndlingsmenneske som jeg har valgt å dele livet mitt med. Når vi ses hver dag, og det alltid er barn som krever av oss kan det være vanskelig å kjenne på kjærligheten. Den kjenner man virkelig når man er uten hverandre noen dager. Ja, det er kanskje slitsomt, men når han kommer hjem og har savnet kjærsten og familien sin så er det som en kjempe gnist oppstår, og en ny energi kommer! Dette gjelder selvfølgelig andre veien også, men siden barna har vært så små så har han naturlig vært på litt flere opplegg enn meg. Det har forandret seg det siste året ;-) Uansett, savn er BRA. Tid fra hverandre er BRA! 

Be om hjelp, før man virkelig trenger det; Vi ble gravide med Maya for over 7 år siden. 20 år gamle og et ganske ustabilt forhold. Vi var umodne og selvsentrerte. Da skjønte vi at det var nå eller aldri. Det var nå vi måtte finne ut om vi ønsket å virkelig satse på et liv sammen, og da for alltid. Og skulle vi satse så måtte vi ta oss sammen. Vi trengte hjelp! Og det fikk vi. Verdens beste hjelp av en flott familieterapaut. Vi var usikre på hva vi skulle si i starten. Vi hadde jo ikke kranglet.. Vi elsket hverandre og vi skulle få barn. Egentlig var alt ganske bra, men det hadde vært så mye frem og tilbake som tydet på at forholdet var umodent - på en måte. Det er vanskelig å forklare. Uansett, samtalene var lange og gode. Det var ingen pekefinger på noen, og vi lærte så uendelig mye de 4-5 gangene vi var der før Maya kom til verden. Forholdet vårt vokste fra 100 til 1000. Vi kan begge si med hånden på hjerte at dette var vendepunktet for vårt forhold. Siden 2007 har vi vært hos samme terapaut flere ganger. Hvis vi kjenner at livet er litt tøft så nøler vi ikke med å sette opp en time. Det betyr ikke at livet er tøft mellom oss, men f.eks da vi skulle få baby nr 3. Det kom til å bli en stor forandring og det ville vi være forberedt på. Forberedt på en tid med lite kjærstetid og babyboble. Dette fikk vi hjelp til av familieterapauten vår. Vi nøler ikke med å ringe. Vi tar heller en samtale eller to, før det begynner å skrante på forholdet og familien settes i fare. De siste årene så har det vært ca 1 gang per år.

Sjalusi og usikkerhet; Det er ikke uvanlig med litt sjalusi og usikkerhet i et forhold, spesielt de første årene. Her er mitt tips, K O M M U N I S E R . Vær åpne med hverandre og prat sammmen. Er det grunn til sjalusi så er det noe som er feil. Ta tak, og finn ut om det er verdt det. Det er vanskelig å gi noen mer spesifikke råd fordi det kan være så mye annet som spiller inn. Dette er et sårt tema, men følg magefølelsen, og igjen bruk hodet! 


Vær tro mot deg selv, og god mot din kjære. Elsk hverandre, ha sex og snakk pent til hverandre!

// Del dette videre hvis du tror på kjærligheten ♥

ENGASJERT MOR


Hei fininger. En liten tur innom før jeg skal videre på FAU møte. Altså, foreldrerådets arbeidsutvalg, foreldrestemmen overfor skolen. Jeg er ikke veldig aktiv, men i dag skal det et tema på bordet som er svært viktig.

Her i Frogn har vi flere rene barneskoler, en ren ungdomsskole og en barne og ungdomsskole. Sistnevnte er der jeg selv har gått, der Maya går og der alle hennes søsken, kusiner og fettere skal gå. Denne skolen ligger rett ved siden av barnehagen som mine to yngste barn per dags dato går i. I tillegg er den plassert midt i barnefamilie-mekka. Selv bruker vi 4 minutter til skolen, (hvis OC ikke går selv) og det uten noen bilvei. Det er en selvfølge at når lokalavisen belyser en mulig omstrukturering av skolene i Frogn, der noen av alterativene er å legge ned ungdomsskolen, for så å putte alle ungdommene på Dyrkløkkeåsen (her går mine barn). De barna som går på dyrløkkeåsen (1-4kl) blir i såfall splittet og sendt rundt til de andre barneskolene, med betydelig lengere skolevei og mye trafikk. 

Jeg kjenner jeg blir svært nysgjerrig på hvordan denne omstruktureringen av skolene i Frogn skal foregå. Jeg blir engasjert og vil vite mer.. Jeg er svært skeptisk til å ta fra de aller minste skolen sin, som ligger så nært så veldig mange familier. Jeg vet at jeg ikke kan klage, dersom jeg ikke selv viser ansikt, og stiller spørsmål. Og det oppfordrer jeg dere andre til også! Vær engasjerte! Ikke sitt hjemme i sofaen og klag i ettertid hvis det skjer noe dere ikke liker.  

Stå på! Engasjert klem til dere! 

MIN HJERTEKNUSER AV EN ADM.DIR

Etter mitt forrige innlegg da jeg delte mine meninger om likestilling (og en liten kommentar om mamma/pappa permisjonen) hadde jeg ikke regnet å hive meg på enda en bølge. Men så titter jeg gjennom nyhetene i går, og hva ser jeg? En nyhetssak om Name It sine babybody´s. En sinna kunde som har gått hardt ut mot de lyserosa bodyene med printet "hjerteknuser" og blå body med "adm.dir". 

Jeg må le.. Da jeg leste artikkelen i går ettermiddag reiste jeg rett til vinterbrosenteret og butikken stjernebarn og kjøpte en body med "HJERTEKNUSER" logo, i rosa - til min hjerteknuser. Som forresten har en kjempe bra kvalitet og koster så mye som 69,90,- (GOO Name It for å levere kvalitetsklær til en billig penge!) Jeg hadde en interessant samtale med damen bak disken, og følte ikke på noen måte at det ble feil med BLÅ seksjon og ROSA seksjon med barneklær opphengt i butikken. Hadde jeg ikke vært bevisst på dette hadde jeg helt ærlig ALDRI lagt merke til det. Dette har jeg tenkt nøye på, og jeg fatter faktisk ikke oppstyret! 

Jeg har såpass stor TRO på mine barn, og TILLIT til Christian og min sin oppdragelse at dersom jeg kler Casillas i "hjerteknuser" body, og lar hele verden få se det, har han like god mulighet til å bli adm.direktør - basert på våres gode syn på samfunnet, ingen begrensninger og hvordan vi snakker til våre barn, og de vi omgås. Vi er åpne for alle, og det er viktig. Det samme gjelder for mine jenter. Uansett hvor mange "gamle tanter" som forteller de at de er pene, og søte å se på - har de all verdens muligheter til å lykkes. Med riktig innstilling og god moral kan de gjøre akkurat det de vil. Dette lærer de av oss på forskjellige måter hver dag! Er det noen som kan bli adm.dir i familien er den min midterste HJERTEKNUSER med tyllskjørt og RÅÅSA klær. Det vet jeg pga hennes personlighetet, ikke hvilken LOGO hun har på genseren. Jeg er ikke naiv, jeg vet at det ikke har vært sånn i alle år. Jeg setter STOR PRIS på likestillingen, og den jobb som ligger bak. Men ærlig talt? Babybodys er IKKE innenfor, syntes jeg. Da har det bikket litt over.. 

Herlighet, gå imot den gammeldagse strømmen å kle jentene dine i blått davel? Jeg syntes blått til jenter er kjempefint! Selv brukte min lillesøster blått i hele sin oppvekst fordi hun arvet av sin eldre bror, og har verken blitt utstøtt, "guttete" eller usikker på seg selv. Jeg lar lett OC ha på seg "hjerteknuser" body, mens Jenny kan bruke "sjefen" genseren som er BRUN, fra memini. 

Og til slutt! Som jeg ser det så betyr printet "adm.dir" det samme som "den nye sjefen i huset", når en baby blir født. Det har jeg sett flere steder. Og det kunne jo blitt skrevet på en rosa body også, jeg tror virkelig ikke Name It gjorde dette for noe annet enn uskyldig morro. 
I dag går Casillas med denne.. Fordi han er en hjerteknuser! Vurderer å presse på Jenny en body med adm.dir også.. Men den er nok litt for liten ;-) 
Jenny 4 år; "Mamma, så fin body han har på! Hvorfor har han ikke brukt den før?"  
Vi velger våre kamper og har forskjellige syn, og babyklær er ikke en av mine kamper! PS. Bodyen er IKKE sponset ;-) 

LEI AV LIKESTILLINGSPRAT HELE TIDEN

Hei dere! Som dere sikkert har merket så er det ikke de mest voldsomme meningene som ytres på bloggen. Det er fordi behovet for å ytre de, ikke er stort nok. Naturligvis. Men, det er noen saker jeg klør litt i fingerene etter å kommentere. Og det mine kjære venner har vært et nyttårsforsett. Si meningen min. Drit i hva andre tenker om meg. Det er lettere sagt enn gjort kjenner jeg, men ikke akkurat i denne saken. Nemlig likestilling. Jeg blir faktisk helt gal av å lese om mine medkvinner som higer etter likestilling i absolutt alle settinger. Kan ikke vi få være forskjellige? I dag tidlig leste jeg en artikkel i VG om "sinnasnekkeren", og vet dere hva: Jeg er helt enig!! 

Det har blitt et press på at alle skal gjøre alt, og det blir helt feil for meg. Her hjemme så syntes jeg det er sexy at Christian gjør "manneting" som måke snø, fikse TVén og kjøre frem bilen for meg. Mens det faller meg helt naturlig å stå opp med barna om natten hvis de er syke, vaske klær og kle på. Når det er sagt så er det en del ting som faller naturlig at vi gjør på kryss også. Han lager alltid mat - og det er vel ansett som en kvinneting? Og det er jeg som skrur opp nye møbler og leker. Sånn tror jeg det er i de fleste hjem, det er ikke så svart hvitt. Men når det skrikes om likestilling hele tiden så blir det jo mer svart hvitt enn noen gang. Hvorfor skal jeg snekre sandkasse til OC når Christian er flinkere, bare fordi det skal være likt? Jeg vil mye heller pynte dukkestuen! 

Et eksempel; I går skulle Maya på tennis kl 17, samtidig som Jenny skulle på turning - på to forskjellig steder i Drøbak. Christian var borte (ikke på jobb). Han var ute å testet ny bil med svigerfar og spiste på resturant. Rett og slett litt guttetid. Mens jeg slet hodet av meg for å få barna på de forskjellige stedene, MED en baby på slep. Jeg kunne jo spurt meg selv, hvorfor er det ikke jeg som skal skal teste ny bil? Hvorfor kan ikke Christian finne frem tyllskjørt, flette håret til jentene og kjøre de på trening? Jeg kunne sikkert skreket meg til dette, men sannheten er jo at jeg er BEST på å flette hår, det tar meg KORTERE tid å finne frem turn og tennis tøy, og det er mye NATURLIG for meg å gjøre dette med baby på slep, enn for Christian. Jeg er mer vant, og trives med det. Han har faktisk jobbet hele dagen, og kunne trengt noen fritimer, i tillegg til at han er FLINKERE på bil. Jeg vet ikke om dere ser bildet jeg prøver å få frem, men poenget er at jeg har ingen behov for å tukle med de naturlige rollene vi automatisk har i familien. Selv om jeg til tider ser ut som på bildene! Kaffe nr 5, mens babyen får grøt og vi skal farte av gårde... Men jeg tror ikke Christian ser noe annet ut etter en hel dag på jobb, og alle hans ekstra gjøremål. Vi utfyller hverandre og gjør til syvende og sist like mye, og like krevende på hver vår front.  

Noe av det mest sjokkerende jeg har hørt innenfor tema er når mødre (i permisjon med babyen) får fedre (i full jobb) til å stå opp på natten for å hente babyen og legge babyen i sengen til mor så hun kan amme, kun for at det skal være likt. Begrunnelsen for å VEKKE pappaen midt på natten, 3 timer før han må opp og dra på jobb er at det er like mye hans barn, som hennes. Dette er galskap! Vi er så heldige å få gå gravide og være hjemme med barnet, så det skulle bare mangle om vi ikke kan være litt våkne på natten - det hører med. Å sette hele familien i bevegelse for at det skal være likt er helt vilt. 

Selvfølgelig, hva foreldrene gjør i helgen når begge har "fri" legger jeg meg ikke borti, eller hvis mor har fått så lite søvn pga våkennetter gang på gang. Det er en annen sak. Nå snakker jeg om den vanlige nattevåken man bør regne med når man får baby. Selv ser jeg på det som en bonus om Christian sover godt på natten. Da har han energi til å være en glad og hjelpsom kjærste og pappa på dagtid. Om jeg har lite søvn så kan jeg sove det inn når den lille sover på dagen, han kan ikke sove på jobben. 

Dette ble litt langt.. Konklusjonen! Kult at "sinna snekker´n" tørr å si høyt hva han mener. Jeg er enig, vi anerkjenner i for liten grad forskjeller mellom kjønnene. La kvinner være kvinner, enten de vil arbeide som toppsjefer eller ei, og menn være menn. Vi er forskjellige uansett. 

Og dere..Hadde det vært opp til meg så hadde pappapermisjon vært valgfritt og hver familie kunne bestemme selv. Når det er sagt så er det mange saker innenfor likestilling jeg kjemper for, men når man veiver med "likestillingsflagget" i tide og utide blir det litt mye for meg. 

hits