hits

Svangerskap 1 & 2

NÅR LIVMOREN REVNER UNDER FØDSEL

Det er ikke mulig å legge skjul på at jeg har dramatiske fødsel. Det er liksom min greie.. Takk og lov så har alle mine 3 barn, inkludert meg selv, overlevd. Men det har faktisk ikke vært en selvfølge. Jeg har lagt fødselene bak meg, så mye det er mulig - men i dag har jeg et stort behov for å skrive om da Jenny kom til verden - fordi nettavisen skriver om "fødende kvinner som fikk hjelp for sent". Dette gjelder for meg også! Faktisk så virker historiene helt identiske, men min Jenny kom ut i tide, og vi overlevde begge to. 

Jeg hadde hatt et keisersnitt 2 år tidligere med Maya, i 2008. Et hastekeisersnitt. Under keisersnittet fikk jeg beskjed at livmorveggen min var tynn. Jeg var redd hele svangerskapet. Redd for at den lange smertefulle fødselen som satt brent i minne skulle oppleves på nytt. Redd for at livmoren skulle revne. Redd for å føde på nytt. Heldigvis så ble jeg tatt varmt i mot av "kjent jordmor" ordningen på rikshospitalet, gjennom svangerskapet. Der lagde vi en avtale om at når fødselen var i gang så skulle jeg få ha samme jordmor som jeg hadde blitt kjent med under svangerskapet, sammen med meg hele veien. Jeg skulle også si ifra hvis jeg kjente at fødselen var lik den forrige. 

Jeg gikk mot termin med godt mot, og prøvde så godt jeg kunne å tro på at jeg kunne gjennomføre en vaginal fødsel. Da riene startet 1 dag før termin var jeg kampklar, men livredd. Det eneste jeg ville var å komme meg på sykehuset for å møte jordmoren min. Vi reiste inn og der ble jeg møtt av en ukjent. En ukjent jordmor som ikke ønsket å vekke min "kjentjordmor". Jeg gråt og fortalte om avtalen, og hun nikket rolig og fortalte meg at "avtalen er å ringe jordmoren din når du er i fødsel, det er du ikke nå. Du har kun 2 cm åpning" For å være i såkalt aktiv fødsel må du ha 3 eller 4 cm. I mitt tilfelle var dette galskap, jeg kunne jo ikke få åpning.. Sist tok det 2 døgn med regelmessige rier for å få 9 cm. Jeg kjente på hele kroppen at dette var feil. Jeg hadde for sterke rier til å kun ha 2 cm. Fødselen var i gang, og det jeg fryktet mest skjedde. 

Jeg roet meg ned og gjorde som denne ukjente jordmoren sa. Jeg prøvde badekar, akupunktur og paracet. Ingenting virket. Kroppen min var i fødsel, men åpningen forble 2 cm. Etter flere timer med dette begynte smertene å gå over til ekstreme smerter, både som voldsomme rier, men også når jeg ikke hadde rier. Jeg visste at noe var galt, og både Christian og jeg prøvde så godt vi kunne å fortelle dette videre til den ukjente jordmoren. Hun kom med kommentarer som at "det er vanlig å være redd" og "latensfasen kan også være veldig vond". Vi kom ingen vei, og hun ville fortsatt ikke ringe jordmoren min. Det var ikke før smertene og hylene fra meg, gjorde så Christian slo hardt i bordet og virkelig la alt ansvar over på jordmoren, at hun ringte. Endelig skulle jordmoren min komme. Jordmoren som kjente til fødselsangsten min, og visste at jeg kjente kroppen min best. 

Jordmoren min kom, obsertverte 2 runder med heavy rier og tilkalte på legen. Legen undersøkte meg vaginalt og på noen få minutter var Jenny ute med keisersnitt. Det var ikke tvil, her var det en livmor som var i ferd med å revne. Og jeg visste det. Jeg kjente det på kroppen.

Det hele endte godt, men det var IKKE takket være den ukjente jordmoren som verken kalte på lege eller min kjent jordmor. Hun gikk bort i fra min avtale, og ønsket å mestre denne fødselen selv. Jeg har siden Jenny ble født i 2010 følt en aggresjon og sinne mot denne ukjente jordmoren. Helt til jeg møtte henne under en innleggelse i svangerskapet med OC, i 2013. Jeg følte hun hadde vokst, og jeg fikk ikke følelsen av en arrogant og kald jordmor som jeg møtte i 2010. Men når jeg leser artikkelen i dag, og små liv faktisk går tapt pga lignende hendelser. Da brenner det inne i meg. Jeg håper at med min og andres åpenhet at det vil bli satt fokus - ikke bare på jordmødre, men også på fødende. Første som 4 gangs fødende. Stol på deg selv, du kjenner din kropp, og ikke gi deg. Blir du ikke hørt, be om å få en annen. 

Til slutt vil jeg legge til at noen av de mest varme, omsorgsfulle og tøffe menneskene jeg har møtt, er jordmødre. All ære til dere! Jeg vet at den jobben dere gjør er tøff, og at ingen fødsel er lik. 
Og dere, dette er ikke ment som nok en historie om fødselen mine, altså. Det endte bra, og jeg skal ikke dra ut disse historiene gang på gang, men kan jeg være med å belyse en så alvorlig sak - så vil jeg det ♥