hits

Svangerskap 3 m/ hyperemesis

FØDSELSHISTORIEN MED OSCAR CASILLAS 05.03.13


For noen uker tilbake så sa Christian litt humoristisk; "er det en dag du kan droppe å føde så er det tirsdag 5 mars mellom 20 og 23, da er det den viktigste forballkampen på evigheter!" 
- "Ha ha nå jinxer du det" sa jeg, mens jeg ikke tenkte noe mer over det. Hva var liksom sjansen for det? 

For en ukes tid siden begynte maseriene. Jeg trodde det nesten var i gang, og hadde jeg vært førstegangsfødende hadde jeg nok vært på sykehuset opptil flere ganger. Det er jo så himla vanskelig å vite når det er ordentlig i gang! Grunnen til at jeg visste at det ikke var fødsel enda er fordi de ikke er vonde nok, OG fordi de ikke var regelmessige.. Dessuten, jeg kunne ikke gå i fødsel. Jeg skulle jo ha planlagt keisersnitt 11 mars, og hadde ikke tatt tak i angsten rundt keisersnittet helt enda. Det tenkte jeg å gjøre sånn ca søndag kveld 10 mars ;-)

Tirsdag 5 mars våknet jeg opp som vanlig, like kvalm og like sliten, men lykkelig over at det hele snart var over. Jeg dro til babyshop sammen med mamma og kjøpte vognposen jeg hadde sett på så lenge, nå manglet bare vogn og bilstol! På vei hjem fra babyshop kjente jeg gjevne tak i magen, igjen. Jeg tenkte selvfølgelig ikke noe særlig over det, fordi dette hadde skjedd så mye den siste uken - annet enn at jeg var lei, og kvalmen ble i tillegg en del verre når takene i magen kom. Ettermiddagen og kvelden kom, vi hadde besøk av lillesøster Celine på 13 år, og straks etter at jentene var i seng så dro Christian inn til Oslo på fotballkveld med gutta. Han spurte ca 10 ganger om det var okey å dra, siden jeg fortsatt hadde vonde maserier. Jeg sa med god tro at han bare kunne dra, veldig uviten om at få timer senere var babyen på utsiden. 

Da Christian var ute av døren og ble takene hakket verre, men fortsatt så jeg bare måtte puste meg lett igjennom. Uten å gjøre så mye ut av det registrerte jeg at de kom regelmessig. Det hadde de igrunn gjort siden kl 15.. Da mamma kom for å hente Celine i 21 tiden overtalte hun meg til å ringe inn til riksen å bare spørre om dette var greit. På riksen sa de at de hadde helt fullt, men jeg kunne komme inn til en rask CTG for å se at babyen hadde det bra. En smule skeptisk så dro vi inn, jeg ville jo egentlig bare gå å sove... 
Celine ble igjen sammen med jentene, og jeg gadd ikke engang ringe Christian for å stresse han under kampen. 

På riksen ble jeg straks satt på en halvtimes CTG registrering som målte regelmessige rier, men dette visste jeg jo. Da de undersøkte meg hadde jeg verken åpning eller avflatet livmorhals. Heller ikke overraskende siden jeg aldri ble "moden" selv med galskapsrier under fødselen til både Maya og Jenny.. Jordmoren ba oss vente mens hun skulle forhøre seg med legen. Jeg sto å pustet meg greit gjennom riene som kom med 7 minutters mellomrom (som er ganske mye egentlig) og prøvde å dra på meg ytterjakken igjen, nå skulle vi jo bare hjem igjen. 

Legen og jordmor kom inn igjen å sa kort og presist at de hadde en operasjonssal ledig, og jeg fikk fem minutter på å kle av meg, sette inn kateter og få på sykehustrøye før de trillet meg bort til operasjonssalen.. Jeg kjente redselen og panikken slo meg hard rett i trynet! Christian var ikke her! Jeg skal ikke ta keisersnitt før om fem dager, og hadde ikke mentalt forberedet meg ferdig! Det marerittet jeg hadde gruet meg for siden keisersnittet meg Jenny sto jeg kun 5 minutter unna, og det UTEN kjærsten min. (Takk og lov så var fortsatt mamma der) 

Jeg ringte gråtende til Christian å fortalte situasjoen. Han trodde selvfølgelig jeg tulla, men da han hørte den gråtkvalte stemmen min så rakk vi nesten ikke si hadet før han var på vei. FLAKS at han kun var rett borti "gata".. Etter at Christian var informert ble jeg beordret av med klær, på med trøya, kateteter og veneflon før de rushet meg avgårde. Jeg smågråt hele tiden, og prøvde å fokusere på å ikke få panikk. 

I det de trillet meg inn på operasjonssalen så tok følelsene overhånd. Jeg kjente på hele meg at dette kom jeg ikke til å klare. Jeg klarte bare ikke tanken på at de skulle skjære i meg igjen. Tanken på keisersnittet med Jenny. Jeg var brått tre år tilbake. Heldigvis kom det et kjent og veldig kjært ansikt til syne og holdt hånden min. Kjærsten min var på plass! Fantastiske jordmoren min og anestestilegen var også så trygge og omsorgsfulle at de fikk satt spinalbedøvelsen (den nålen i ryggen) og alt som skulle "preppes". Men jeg skalv, gråt og hadde overhode ingen kontroll på kroppen. En veldig veldig rar opplevelse, jeg følte meg ikke som meg selv, jeg har jo vanligvis veldig kontroll på både følelser og kropp!? 

Få minutter etter at spinalbedøvelsen var satt kjente jeg legens hender på magen, da rablet det helt for meg. Panikkangsten tok helt overhånd. Jeg kjente fortsatt at de småkløp og testet bedøvelsen, men jeg klarte ikke forstå om det var fordi jeg var redd det skulle bli som forrige gang, eller fordi det faktisk stemte.. 2 minutter gikk og jeg var sikker, jeg kjente for mye! De undersøkte ekstra nøye og fastslo at jeg måtte sove! Nå! Da ble jeg både lettet og vanvittig redd. Grunnen til at jeg ikke ville ha narkose i utgangspunktet er fordi jeg vil ha kontoll på babyen. Gråter den når den kommer ut. Er den frisk? Jeg må vite straks de vet. Det kan ikke skje når jeg ligger i dyp narkose. Lettelsen kom fordi jeg skjønte at jeg aldri ville klare at de opererte meg uten å tro jeg skulle dø. Hvis jeg følte så sinnsyk panikk før de i det hele tatt hadde begynt, hvordan skulle resten bli? 

Jeg våknet opp på intensiven og gråt.. Igjen.. Hvor var babyen min. Klokken viste mye mer enn da jeg sovnet, faktisk en hel time mer. Hva hadde skjedd, og hvor var alle? Da jeg kjapt fikk vite at han var helt perfekt, veide hele 3150g og hadde full pott på appgarskåren var det som om hele verden reiste seg igjen.  Jeg hulket og gråt av lettelse og endelig fikk jeg ro i kroppen. Den halvtimen å vente til jeg fikk møte han overlevde jeg, han var jo frisk!! Vi hadde overlevd begge to! 

Det første møtet da Christian, mamma, den fantastiske jordmoren min og den lille perfekte skapningen kom inn i rommet var magisk. For en lykkefølelse! Endelig! Endelig var vi ferdige!!
De neste timene og dagene har vært herlige. Jeg er helt rolig og har ingen triste følelser for noe som helst. Jeg har fått vite at grunnen til at det gikk i kjappeste laget var den tynne livmorveggen min, og en del andre hastekeisersnitt som sto i kø. Det er klart jeg må føde når det er flest fødende, OG gutten min har EN frikveld med bare gutta på evigheter ;-) Ingen fødsel her i huset uten en dose dramatikk nei!

Nå skal familien bare nytes, vi legger et uendelig langt svangerskap bak oss. Christian som har vært mer eller mindre alenepappa i 7 mnd, og jeg som har kastet opp hver dag og innlagt over 10 ganger.Nå er han ute, og han er helt perfekt. Alt det tunge er kanskje ikke glemt, men så verdt det. Lille elsklingen. Vi sitter her med 3 friske barn. Noen ganger er verden bare vakker!

Repost // Skrevet 10 mars 2013

NÅR JEG ER GRAVID SÅ BLIR JEG DØDSSYK

Rett og slett.

Nå er det straks 7 måneder siden jeg klatret ut av helvete. Et helvete som varte i 8 måneder. Eller 243 dager, om du vil. At jeg overlevde forstår jeg ikke.. Jeg husker det første døgnet etter at Oscar Casillas var født og jeg var "normal" igjen. Eller så normal man kan være etter narkose og keisersnitt. Jeg hadde kommet til himmelen. Jeg og babyen min. Jeg kunne spise og drikke.

Sykdommen eller lidelsen heter Hyperemesis gravidarum, best kjent som ekstrem svangerskapskvalme. Det var det jeg hadde i svangerskapet, og jeg kastet opp hver dag i 8 måneder. Jeg husker godt dagen det startet. Jeg var i uke 6 og visste at jeg kom til å bli kvalm snart fordi jeg var ekstremt kvalm med både Maya og Jenny.. Da visste jeg INGENTING. Den formiddagen den første bølgen kastet seg på kroppen min, var vi i badeland i Bø. Det var sommer. Den morningen hadde jeg kjent antydning til morgenkvalme, men ingenting mer. Jeg fikk plutselig syke brekninger og kastet opp som om jeg var besatt av djevelen. Det ville ikke stoppe. Brekningene.. Det holdt på i over en time, konstant brekninger. Jeg hadde ingen kontroll. Jeg kastet opp på parkeringsplassen, på bilen i et forsøk på å åpne døren, på meg selv og på bakken rundt meg. Jeg ble liggende på asfalten i ekstreme brekninger. Da det ga seg løftet Christian meg inn i bilen. Jentene gråt av det lille de fikk se. Jeg gråt fordi jeg var redd jeg hadde blitt sterkt forgiftet, og vår lille hemmelighet i magen ikke hadde overlevd. Det var da det begynte. Min vei i helvete.
Etter tre uker med dette klarte ikke kroppen min mer, og jeg ble innlagt. Alvorlig dehydrert og ned mange kg. Jeg ante såvidt hvem jeg var da jeg ble innlagt på Gynekologisk avdeling på Ahus. Der lå jeg i 10 dager med intravenøst og sterke kvalmedempende medisiner. Jeg lå på en mørkt rom uten å vite om det var dag eller natt. Jeg gløttet kun på øynene da Christian og barna var på besøk. Da jeg kom hjem igjen var jeg positiv til å spise litt tørre kjeks, drikke eplejuice med farris og alle disse "kjekke" tipsene mot morgenkvalme. Dette fungerte så dårlig at jeg kan ikke forklare det engang. Etter uke 12 fikk jeg beskjed om at livet mitt ville komme tilbake og jeg kunne bli mamma igjen.. Det var bare å holde ut noen dager til.. Uke 12 kom og jeg sov fortsatt på madrass på badet. I mørket. Jeg kastet opp mange mange ganger i timen. Morgen som kveld. Dag som natt. Seriebrekninger som er så voldsomme at kroppen kastes frem og tilbake. Mørke ringer rundt øyene. Blodutredelse i hele ansiktet pga det voldsomme trykket. Konstant stølhet i magen fordi den er helt tom, kun en liten baby som prøver å vokse. Jeg presset meg selv og tenkte at hvis bare den berømte uke 12 ble ferdig så ville jeg bli litt bedre. Det skjedde ikke, og i uke 13 ble jeg lagt inn på sykehuset igjen. Ikke i stand til å stå, eller løfte meg selv.

6 ganger til, etter dette ble jeg lagt inn på gynekologisk avdeling. Borte fra barna. Grusomt syk. I uke 25 begynte jeg å føle meg litt bedre. Jeg klarte å spise en kjeks i løpet av en dag, og jeg klarte og drikke et glass vann i døgnet. Jeg klarte å følge jentene til barnehagen på morningen, så lenge jeg fikk ligge i sengen resten av dagen og kvelden. Jeg var i ekstase. Kun oppkast 30 ganger i løpet av en dag. Dette kunne jeg klare! Hvis det bare fortsatte sånn! Men den gang ei. I uke 30 kom den syke syke tilstanden tilbake. Ingenting kunne komme nær meg før seriebrekningen kom. Ikke et løft av et øyelokk, eller en bevegelse i armen. Ikke en dør som åpnet seg, eller et vindkast. Hva enn som traff tungen, eller gud forby - magesekken, startet en times helvete. Hele døgnet.

De siste ukene var jeg innlagt annen hver uke. De pumpet meg full med væske og kvalmestillende i 7 dager, som holdt noen få dager så jeg kunne være hjemme i 3-4 dager. På dette tidspunktet var jeg innhul i ansiktet og så blek at jeg så blå ut. Jeg så grusom ut.. At den lille babyen i magen vokste var et under. Han tok det helt nødvendige. Takk og lov!

Hjemme var Christian mamma og pappa på heltid. Han var helten min, og helten til barna våre. De var alle preget over situasjonen, men det er ikke noe jeg vil utdype. Det er deres historie, og ikke min å dele videre. Men Jenny blir fortsatt redd hvis jeg ser sliten ut, ikke spiser opp maten eller sier jeg må til legen.

At OC valgte å komme ut 3 uker før termin er kanskje ikke så rart. Han må ha skjønt at det var nok for både kropp og sinn. Jeg holdt virkelig ikke ut mer. Mentalt gikk det bra fordi jeg visste at jeg kjempet for et annet lite liv, men fysisk sett så kunne verdier og organer sett bedre ut... Fødselen trenger jeg ikke skrive om, for den kan dere lese selv på bloggen. (Den er ikke re-publisert, men den kommer)

Dette har vært mitt livs største kamp, og jeg kjenner det (fortsatt) på marg og ben hvor tøft det var. Jeg gråt mye. Jeg ba til høyere makter om at jeg skulle finne styrke til å overleve dette, og det gjorde jeg. Fordi det handlet om babyen min. Babyen som viser seg og være den mest tålmodige, friske og blide skapningen jeg noensinne har møtt. Det er vår gave ♥

Hvis du som leser dette har Hyperemesis så anbefaler jeg deg å melde deg inn i denne gruppen på facebook. Der finner man informasjon og støtte fra andre i samme situasjon. Hvis jeg kan være til hjelp med noe som helst, så ikke nøl med å ta kontakt. For jeg vet. Og jeg husker.
Fakta;
-Ekstrem svangerskapskvalme, hyperemesis gravidarum, rammer ca. 1% av de gravide. Tilstanden kan føre til dehydrering og elektrolyttforstyrrelser som krever sykehusinnleggelse og intravenøs behandling.

- Ekstrem svangerskapskvalme, hyperemesis gravidarum, er en tilstand kjennetegnet ved kraftig kvalme og brekninger i en slik grad at allmenntilstanden påvirkes. Brekningene kan skape væske- og elektrolyttforandringer (endringer i konsentrasjonen av salter i blodet), noe som igjen forklarer allmennpåvirkningen.
- En mye brukt definisjon er: Kvalme og brekninger før 20. svangerskapsuke, og som fører til mer enn 5% vekttap i forhold til vekten før graviditeten startet, i tillegg påvisning av ketoner i urinen, uttørring og elektrolyttforstyrrelser.

Fakta om mitt svangerskap;
- De første 12 ukene gikk jeg ned fra 59kg til 51kg.
- Jeg var innlagt over 10 ganger.
- Jeg fikk flere kvalmedempendemedisiner (som ikke skal ha effekt på fosteret, men det var veldig skummelt likevell) men ingenting virket. Dette er veldig individuelt fra person til person. Til slutt begynte jeg på den hardeste kvalmedempende som blir gitt til kreftsyke under behandling, zofran. Denne hadde en liten effekt som gjorde at jeg klarte å la være å gå ned i vekt.
- Hver gang jeg var innlagt fikk jeg intravenøst væske direkte i blodet.
- De vurderte sonde næring (næring gjennom nesen og ned i magesekken) de siste ukene, men dette klarte jeg å unngå på hengende håret.
- Da fødselen startet i uke 37 så veide jeg i underkant av 62 kg. 3 kg mer enn startvekt.
- Et døgn etter keisersnittet så var all kvalmen borte og jeg kunne spise og drikke som normalt.
- Det første jeg spiste etter at jeg ble "frisk" var frokostblanding. Det er det beste jeg spiser i dag, 7 måneder senere.
- Jeg var veldig kvalm i svangerskap 1, men det ga seg etter uke 12. Svangerskap 2 var jeg kvalm til uke 20 og fikk diagnosen men var aldri innlagt. Svangerskap 3 var desidert den værste og jeg kunne aldri forestille meg at det gikk an å bli så syk. Det er forsket på at det ofte blir verre og verre for hvert svangerskap, dersom man først har HG.
- Jeg har prøvd alt som kan prøves. Akupunktur, homeopati, forskjellige drikker, mat osv ovs. Ingenting hjalp. Dessverre.
Om dere vil så kan dere lese om hele svangerskapet under kategorien "svangerskap nr 3", den har ikke blitt overført fra den gamle bloggen enda, men jeg skal rope ut når den er på plass. Der ligger innleggene "uke for uke" og generelle oppdateringer fra innleggelesene og de gode stundene.

Det var både godt og vondt å skrive dette, men hvis det kan være til hjelp for andre som føler seg helt fortapt og alene, så er det jo det jeg ønsker. ♥  Takk for at du leste